På parti med naturen

Framover! Oppover! Mange tenker at Høyrefolk bare er opptatt av vekst og fremgang. Men det er faktisk flere Høyrefolk som nå begynner å snakke om at den evige veksten ikke kan fortsette. At det er grenser for vår tåleevne og bærekraft.

NRK sin kartlegging av naturinngrep i Norge og serien Oppsynsmannen har satt dette på dagsorden. På ny. For dette er ingen ny debatt. Det er den evigvarende balansen mellom vekst og bevaring.

Til sammen ofres det omtrent én fotballbane med natur hver time. Vi trenger nye sykehus, vi trenger nye veier, vi trenger ny næringsutvikling og vi må ha butikker å handle i. Vi trenger stadig mer. Og vi river ned for å bygge opp.

Naturen slår tilbake

Vi er avhengige av naturen i alt vi gjør. Det kjenner jeg på som bonde hver dag. Hvis ikke vi på garden tar vare på naturen rundt oss svekkes det biologiske mangfoldet, vi produserer mindre mat til lavere lønnsomhet - og vi tar ikke vare på garden slik loddet vårt er; nemlig å overlate garden til neste generasjon i bedre stand enn da vi overtok den.

En gard eies ikke, den forvaltes - fra en generasjon til den neste. Driften vi har på garden er et resultat av det arbeidet som har blitt lagt ned før oss og de valg som har blitt gjort i fortiden. Og det vi gjør i dag gir et utgangspunkt - setter begrensninger og muligheter - for generasjonene som kommer etter oss.

Det er nemlig bondens viktigste jobb; å ta vare på de ressursene man er gitt, og lage enda bedre forutsetninger for neste generasjon. Slik har bondesamfunnet utviklet seg fra tidenes morgen. Slik har det vært, slik er det, og slik vil det fortsette å være.

Det samme gjelder for storsamfunnet. Vi er avhengige av naturen for alt som skjer rundt oss – den skaffer oss luften vi puster i, vannet vi er helt avhengige av, maten vi må ha for å overleve. Når vi ikke tar vare på naturen rundt oss, så tar ikke naturen vare på oss. Det er en sammenheng i de valgene vi tar.

Vi må se helheten

Vi er i FNs tiår for naturrestaurering. Det handler om å hindre nedbygging av natur, og også ivareta sårbare naturtyper, reparere habitat for rødlistede arter og ellers legge til rette for sunt biologisk mangfold.

Arealplanlegging og forvaltningsplaner er et viktig virkemiddel for å ha overordnet oversikt over status for naturressursene vi har rundt oss. Arealplaner bør sikre at ikke viktige naturressurser forsvinner. Arealnøytralitet kan være et prinsipp for å oppveie tapt natur, men det handler dog om å reparere, ikke å forebygge tap av natur.

Vi må sikre at det i dag er en helhetlig oversikt over naturinngrep i Norge. Utfordringen kommer nemlig ved at grensene flyttes i hver enkeltsak og med få kvadratmeter og få trær om gangen. Store områder bygges ned og man bevarer muligens enkeltelementer, men hele biotoper kan endre karakter, økosystemer ødelegges og med det kan naturgrunnlag fjernes for en rekke plante- og dyrearter.

Det må være mulig å ha gode utbyggingsprosjekter og oppleve at det offentlige kan stille seg positive til dette. Dette gjelder spesifikt for kritisk infrastruktur og videreutvikling av tettbygde strøk. Så kan urørt natur, levende kulturlandskap, kulturmiljø og drivbar jord få være i fred. Vi har få arealer i Norge som egner seg til matproduksjon, slik som overflatedyrket jord og innmarksbeite, faktisk kun 3 prosent. Dette må vi ivareta av hensyn til matvaresikkerhet og beredskap. Vi har tross alt kun 30-40 prosent selvforsyning i dette landet.

Skjør selvforsyningsgrad

Vi står altså i faresonen for å kunne være selvforsynt på mat skulle en krise inntre. Med Trump snart tilbake i setet i det hvite hus, og med det mulig endring av NATOs struktur, usikre tider, oppblomstring av gamle konflikter, turbulens i stadig tilbakevennende geopolitiske konfliktområder gjør at vi må tenke gjennom disse sakene. Hvordan sikrer vi at vi har verdikjeder intakt for krevende tider fremfor oss. I hvertfall ikke med å bygge ned matjord. Vi må prioritere jordvern. Fordi redder vi naturen, redder vi oss selv. 

God by- og bygdeutvikling bør vi kunne få til uten å ødelegge kulturlandskap og uopprettelige naturverdier. Det innebærer også at kraft skal føres i kabler i jord eller sjø i kulturhistoriske landskap for å hindre negative konsekvenser for landbruk og fugleliv.

Så er Høyrefolka som mener dette da imot vekst? Nei, det er vi ikke. En av grunntesene i Høyre er forandre for å bevare. Men veksten vi legger opp til som samfunn må være bærekraftig. Og avgjørelsene bør være basert på sunt bondevett. På parti med naturen.

Inger Lise

Medlem av Stavanger bystyre og formannskap for Høyre

Dette innlegget ble først publisert i Stsvanger Aftenblad 08.02.24.

Skygger over kulturlandskapet

De enorme mastene som trekker strøm til landet, suger energien ut av kulturlandskapet.

Det er behov for mer kraft i Norge. Vi vil møte et kraftunderskudd allerede i 2026, om ikke vi øker tilgangen på kraft. Det kommer blant annet frem i en rapport som NHO har fått utarbeidet over dagens forbruk og framtidig behov. De maner til felles kraftløft.

I dag bruker vi 139 Twh her til lands. Norges årlige kraftbehov kan øke med 57 TWh til 196 TWh i 2030 for å bygge ut ny industri, nå klimamålene og samtidig beholde et visst kraftoverskudd.

Hvordan få mer kraft på linjenettet?

Behovet for kraft er nasjonalt, men la meg illustrere problemstillingen med et lokalt og dagsaktuelt eksempel. Nå legges det til rette for en ny forbindelse som vil styrke forsyningssikkerheten og øke muligheten for industriutvikling i Ryfylke. Det planlegges for en batterifabrikk, et nytt datasenter og annen kraftkrevende industri.

For å få mer kraft inn mot Ryfylke, må linjenettet oppgraderes. Stortinget har i Stortingsmelding 14 (2011-2012) «Vi bygger Norge – om utbygging av strømnettet» sagt at strømnett som dette i hovedsak skal planlegges som luftlinje, fordi det skal være det rimeligste alternativet.

Derfor planlegges det for luftlinjer og jordkabel på Randaberg, deretter skjøting mot sjøkabel over til øya Bru, luftlinje over det nydelige kulturlandskapet på Bru og skjøting mot sjøkabel igjen i retning Mosterøy. Her vil Lnett ha luftlinje over jordbrukseiendommer og i nærheten av skole, før det på ny skal skjøtes og legges sjøkabel over til Rennesøy. Der vil de ha luftlinje over det nasjonalt utvalgte kulturlandskapet og noe jordkabel, før det igjen skal skjøtes for sjøkabel mot Finnøy, luftlinje på Finnøy, sjøkabel til Fogn, luftlinje der og kobling til sjøkabel over til Strand på fastlandssiden av Ryfylke.

Om jeg har forstått det riktig. Her er det nemlig mange koblinger som skal gjøres, det er lett å gå i badl’ - og lett å regne feil?

Så – hva er problemet?

Tabellen over trasévalg på øya Mosterøy i konsesjonssøknaden til Lnett sier i grunnen alt. Det er «stor negativ konsekvens» for naturmangfold, for kulturarv og for landbruk ved begge trasévalg, og det er «middels negativ konsekvens» for landskap/opplevelse og friluftsliv/reiseliv. Vi risikerer store sår i våre umistelig kulturlandskap.

Øyene rundt oss her ute i havgapet har en lang historie. De har fantastiske naturgitte arealer, og kommunen de er del av – Stavanger - er faktisk landets største sauekommune. Dyr har beita her ute i tusenvis av år. Det sies at sauen har vært i Norge i rundt 5000 år og at det har vært bosettinger på disse øyene så tidlig som for 11 000 år siden. Det er gjort funn fra både steinalder og jernalder, så vel som fra nyere tid. Her har mennesker og dyr levd side om side, skapt, vedlikeholdt og forvaltet kulturlandskapet og naturen i tusenvis av år. Og nå skal altså naturen forsøples med enorme master som skal trekke strøm til landet, men samtidig trekker energien ut av vårt felles kulturlandskap.

De grønne øyene

På Bru er det registrert fornminner fra eldre steinalder og fram til middelalder; boplasser, gravhauger, nausttufter, dyrkingsspor og helleristninger. Faktisk er den første helleristningen i Rogaland registrert på Bru, ifølge Universitet i Stavanger. Kulturlandskapet her er unikt, med vernede rovfugler, grønt og frodig inn- og utmarksbeite, og kulturbeite. Flott å se fra både land og sjø.

Rennesøy er den største av de grønne øyene. Her er tørrbakker, eng og lauvtrelunder med svært rikt artsmangfold. 480 plantearter vokser her, mange truede og sjeldne, og fem som ikke finnes andre steder i Norge. Rennesøy er kjent for kystlyngheiområdene, som er et resultat av brenning og beitedyr gjennom generasjoner. Områdene er lett tilgjengelig for friluftsopplevelser og de merkede turstiene blir mye brukt. Rennesøy er et av 51 utvalgte kulturlandskap i Norge, med særskilt landskap, biologisk mangfold og kulturminner. Disse verdiene er avhengige av fortsatt bruk, skjøtsel og vedlikehold for å bli opprettholdt.

Folkene som lever i utvalgte kulturlandskap tar vare på naturmangfold, kulturhistorie og jordbruksdrift gjennom tradisjonelle bruksmåter og vår tids bygdeliv, skriver de så fint på Landbruksdirektoratet sin nettside. Bonden er derfor den viktigste aktøren. Og her har de heldigvis noen av de flinkeste bøndene jeg vet om.

På vakre Mosterøy ligger jordbruksarealet åpent, med nærhet til sjø. Aktiv drift i landbruket er den viktigste forutsetningen for å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer, sier Landbruksdirektoratet.

Problemet er bare det at monstermastene som er planlagt over det gode jordbruksarealet på Mosterøy setter begrensninger for spredearealet til bøndene. Det har de forsøkt å si til Lnett, men de føler seg lite hørt. De taper spredeareal på innmarksbeite i et 30 meters bredt belte langs traseen, noe som vil føre til reduksjon av dyretall og redusert arealutnyttelse, med tap for bonden. Mister de spredeareal, mister de tilskudd.

Grunneierne - som fremdeles burde være en hedersbetegnelse i dette landet – har stilt spørsmål ved hva som skjer hvis slangespredere går lekk. ”Hvor ofte skjer det, da?” svarer Lnett. I verste fall et uttrykk for arroganse, i beste fall mangel på innsikt. I tillegg er det vel slik at hvis gjødsel da skulle bli skutt i lufta og havne på isolatorene som holder linjen oppe, vil det gi fare for overslag?

Hva bør vi gjøre?

Som samfunn må vi spørre oss hva vi vil med kulturlandskapet vårt. Slik jeg kan lese av konsesjonssøknaden, er de totale investeringene for denne aktuelle traseen opp til 573 millioner kroner - helt sikkert med en usikkerhetsmargin inkludert. Legger man sjøkabel fra Randaberg forbi Bru, Mosterøy og Rennesøy, blir det en ekstra kostnad på 50 millioner, altså ca 8,7 prosent av helhetskostnaden.

I et så stort regnestykke er kanskje det en pris samfunnet kan akseptere å ta. Og fjernes de mange landtakene som må til for å skjøte koblinger sjø/land/luft, så reduseres vel også prisen på opprinnelig investering? Nå planlegger flere kommuner å finansiere opp kabler i bakken lokalt, nesten som et slags veiprisingssystem.

Vår lokale problemstilling illustrerer bare et poeng. Men kan vi sette en pris på naturen vår? Hvilken verdi har det at kulturmiljø, urørt natur og kulturlandskap formet av mennesker og dyr over tusenvis av år, plutselig skal båndlegges?

Samtidig må også noen stille spørsmål ved grunnpremisset; trenger vi all den nye kraften og veksten - eller trenger vi moderasjon i forbruk og mindre kraftintensive næringer? Jeg lar det spørsmålet henge i lufta – bokstavelig talt.

Blogginnlegget ble publisert først i Bondevennen 5/4-23.

Ikke frykt dagligvaren

Det er på tide å ta opp konkurransen mot dagligvaren. Ikke bare jobbe for dem.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 37/2022.

Det har vært en liten dreining i kommer­siell merkevaretankegang i samvirkebe­driftene de siste årene; en større villighet til åta tilbake kommunikasjonen direkte med forbrukerne, de som til syvende og sist spiser varene vi produserer. Daglig­varemarkedet har overtatt mye av kom­munikasjonen med folk, og tilknytningen til dem som produserer varene har blitt svakere. Det er på tide å ta eierskap til den kommunikasjonen.

Lokalmatsatsing

Da jeg satt i konsernstyret i Nortura, eta­blerte vi Kjøttcompagniet. Det skulle job­be med lokalmatsatsing og spesialkon­septer ut mot dagligvaren og direkte til forbrukere. Det ble dessverre skrinlagt, men ideen var kjempegod. Konseptet ble til i et av Bl-programmene til kon­sernet og ville vært en gyllen mulighet til å konseptualisere lokalmat fra bøn­dene i Nortura og få dem ut til folket. I min verden skulle Kjøttcompagniet helst blitt til slaktebutikker som ldsøe eller Annis - utsalgssteder hvor de fikk vist fram kjøttskjærerne, stykningsdelene og delikatessene. I det minste som TT Meat i Stavanger, som plukker de fineste kjøttstykkene vi har i Nortura, Prima og Fatland og selger dem til forbrukere i sin konseptbutikk til den prisen de fortjener å ha. Det er heller ikke awik i kvalitet på det TT Meat selger. Han har 'et aua for det', som de sier her ute. Det er selv­sagt bare spydspissen av høykvalitets­segmentet, men slike flaggskipsbutik­ker gir og økt troverdighet overfor andre produkter i porteføljen dersom dette er av høy standard. Det innbyr til lojalitet og interesse for produktene.

Mat til folket

Felleskjøpet Agri, som dekker hele lan­det utenom Rogaland og Agder, har startet utsalg av matvarer fra samvirke­bedriftene Nortura, Tine og Felleskjøpet i sine butikker. Det er kjempebra. Felles­kjøpet har 97 egeneide butikker over hele landet og opplever vekst i det segmentet. De tar nå inn varer fra hotell- og restau­rantsegmentet til Nortura, og smør- og osteprodukter fra Tine, i tillegg til egen­produserte varer av korn - som havrebar. Det er supert. De selger bondens egne produkter direkte ut til kundene, jeg har snakka om det i alle år. Og når vi vet at seks av ti kunder i FK-butikkene er for­brukere, så når de ut til mange. Felles­kjøpet sier at "Vår satsing på kvalitets­mat fra den norske bonden er ett bidrag i å få kvalitetsprodukter fra våre eiere, som ikke er så lette å få tak i vanlige dag­ligvarebutikker ut til folk flest."

Det er vel og bra, men hvorfor kan de ikke også selge kvalitetsprodukter som er lette å få tak i, i vanlige dagligvare­butikker?

Nortura har 22 medlemsbutikker lan­det rundt, og 28 anlegg. Tine har flere anlegg enn det. Bøndene selv, de ansatte og familiene deres, får lov til å handle der. Nå har Nortura åpnet medlemsbu­tikken i Steinkjer opp for alle og enhver - et pilotprosjekt som går ut 2023. I disse butikkene selges overskuddsvarer til ri­melige priser. Hadde disse blitt omgjort til åpne butikker, hadde det vært en unik mulighet til å få frem bredden - og tatt ut fortjenesten - også på de ordinære vare­ne som går i dagligvaren. Når 80 prosent av deiger og farser som selges i daglig­varen er EMV, så trenger ikke bonden stå med lua i hånden utenfor døra, og være redd for å gå inn.

Økende EMV

Med økende EMV hos dagligvarekjedene og fallende merkevaresalg fra råvare­produsentene kan hanskene kastes. Det er på tide å ta opp konkurransen mot dagligvaren, ikke bare jobbe for dem. De fleste råvareleverandørene har kasta seg på EMV-produksjon, og kjører dob­beltløp med å produsere EMV for dag­ligvaren, samtidig som mange av dem også jobber med å selge merkevarene sine til samme kunden. Man er kanskje redd for at den store tonnasjen vil gå tapt om man starter å selge merkevarene i egne utsalg. Det er en reell fare for det, selvsagt, som må tas på alvor. Men det er nødvendig å stille seg spørsmålet: Hvor­dan bryte det jerngrepet grossistene og butikkjedene har på produsenter og le­verandører? Kan man endre trenden, vil etablering av nye salgskanaler være et skritt på veien? Jeg har ikke svaret på det, men tror det er viktig åta debatten.

Hvem sitter igjen med profitten?

Det jobbes nå med en enhetlig defini­sjon av EMV i Norge. Internasjonalt blir EMV [private label] definert som produk­ter som er produsert for eller selges av detaljhandelen. Poenget med å dykke ned i dette, må jo være å se hvem i et konglo­merat av selskaper som trekker i trådene og sitter på toppen av pengesekken. Opp­rinnelig var EMV lavprisalternativ. Nå er det blitt tilbud i alle prissegment, og ofte er produktene alarmerende like vaskekte merkevarer, hvor en selvstendig produ­sent står bak produksjonen og selger sine varer til andre som videreselger til slutt­kunde. Merkevarer kan risikere å tape i en slik konkurranse, ja i noen tilfeller er EMV­varene sterkere enn varene fra merke­vareleverandørene. Nesten 60 prosent av varene innen rent kjøtt er EMV i Norge i dag, halvparten av fjærfe, og egg tett opp til det, med 46 prosent. Hvem sitter igjen med profitten da? Hvem kontrollerer dis­tribusjon, salg, plassering, markedsføring - og kundens valg? Og kan eller klarer produsentene å foreta et kvalitativt skille på råvarene som går i den ene eller andre varestrømmen? Opprinnelse bør under­bygges også med kvalitet og identitet.

Lag egne utsalgssteder

Korn, kjøtt, meieriprodukter og grønt er det viktigste dagligvarebutikken kan tilby folk. Og det er det samvirkene selger. Får ikke produktene våre plass i butikk, får vi lage våre egne butikker. Reka-ringen ble nylig kåret til årets salgskanal under den årlige Matprisen. Grunnen til at de lykkes, er direkte kommunikasjon mel-

«Jeg vil føle at jeg kommer hjem.»

lom produsent og forbruker, lett tilgang, kundene vet at det ikke sitter mellom­menn og tar inn profitten, og de får ren mat med historie. Utsalgssteder på an­leggene til samvirkene og butikkene til Felleskjøpet, inkludert Bondekompaniet her lokalt, kan også bli en bra salgska­nal for mat og drikke fra dem som er Norges største lokalmatleverandører. Få produktene ut til folket! Og gjør det innbydende, som en liten mathall. Hvor fantastisk hadde ikke det vært med kon­septualiserte butikker, hvor visuelle virkemidler øker kjøpsintensjonen og frem­mer positive assosiasjoner. Jeg vil gå inn i den reklamefilmen om den norske bon­den, se bildene på veggen, sanse, smake og lukte spekemat, vellagra ost, nybakt brød og poteter ferskt opp fra jorda. Jeg vil føle at jeg kommer hjem. Hjem til ekt­heten, det rene, det naturlige, det jeg egentlig søker etter. Opplevelsen av na­tur - midt i asfaltjungelen.

Det handler om åta tilbake makta over egne merkevarer og strategisk prising av dem, og om å knytte sterkere bånd di­rekte til forbrukere. Et første skritt i rik­tig retning. Høyere merkekjennskap og sterkere positive og unike assosiasjoner, gjør at man oppnår en høyere merke­verdi. Det skaper sterkere lojalitet til merkevarene. Helt enkelt oversatt betyr det at flere kommer tilbake for å kjøpe varene, som gjør at du får solgt mer va­rer, eller oppnå høyere pris. Hvis vi ikke kan vinne på pris, så må vi i hvert fall sørge for å vinne folks hjerter. For du vet hva de sier; veien til mannens hjerte går gjennom magen.

Ut til folket! Butikk på samvirke-anleggene og butikkene til Felleskjøpet kan bli en bra salgskanal for mat og drikke!

Inger Lise.

Foto: NTB, lånt i ydmykhet for å illustrere dagligvarekjedene.

Spenn setebeltene. Turbulens forut

For mange av oss blir tiden som kommer en utholdenhetsprøve.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 33/2022.

Grytten-utvalget har levert sin utredning. Det blir bråk av slikt, nesten som ventet. Utvalget har gjort en grundig jobb med en rekke analyser og tallserier for å belyse den faktiske inntekten fra jordbruket og for å finne beregningsmetoder for jord­bruksinntekten. Så langt alt vel. Men en rekke vurderinger samsvarer ikke med landbrukets og bondeopprørets forvent­ning til hva som skal inngå i beregningen. Da blir det bråk. Faktisk så mye bråk at utvalgsleder Frode Grytten selv nesten hørtes overrasket ut etter fremleggingen.

Brutte forventninger

Det største stridstemaet er om egenka­pitalavkastning bør skilles ut fra posten Vederlag til egenkapital og arbeid. Spesi­elt bondeopprøret har vært svært opptatt av å gi egenkapitalen en avkastning slik at en kan sammenligne vederlag til ar­beid med lønnsinntekt. Bondeorganisa­sjonene forventet at utredningen skulle presentere en metodikk for dette. Grytten mener derimot at det er menings­løst å skille egenkapitalavkastningen fra arbeid, all den tid overskuddet til et foretak benyttes til det eier av foretaket mener det bør benyttes til. Slik er det i næringslivet og slik bør det også være i landbruksforetak, mener han. Grytten følger med dette læreboka i økonomi og gjør det til en politisk diskusjon om det bør være annerledes.

Håpet svinner

Min spådom er at dersom egenkapital­avkastningen skal beregnes annerledes enn i dag - noe jo Grytten ikke ønsker - så vil en fort møte politikere som gjemmer seg bak utredningens konklusjon. For når selve utredningen også viser beregninger som tilsier negativ egenkapitalavkast­ning i dagens landbruk, er det ikke tvil om at det blir kostbart å løfte jordbruksinn­tekten nok til både positiv egenkapital­avkastning og vederlag til arbeid på linje med for eksempel industriarbeiderlønn. Selv Senterpartiet vil få problemer med å innfri et løft av slike dimensjoner.

Med forsinket utredning, tre måne­ders høring og så politisk behandling, ser det også ut til at endra grunnlags­materiell og beregninger ikke vil kunne benyttes i 2023, uansett. Mange bønder har i lang tid satt sin lit til at utvalget skal støtte beregning om deling av egenkapi­tal og arbeid, og at dette skal gi et sterkt nok faglig begrunna skille, slik at inn­tektsnivået kan løftes betydelig. Nå svin­ner dette håpet.

Inflasjon som motargument

Skillet mellom egenkapital og arbeid er en ting. I tillegg tror jeg et annet hinder vil sette en vel så merkbar stopper for den bebudede inntektshevingen for oss bønder. Inflasjonen! I forslaget til årets nasjonalbudsjett er det helt tydelig: Den norske økonomien er glovarm. Ytterlige­re økning av offentlig pengebruk vil bidra til videre inflasjon og derigjennom enda flere rentehevinger.

Budskapet gjentas til det kjedsom­melige av finansbyråkrater og regjering: Vi må ha en kontraktiv [det motsatte av ekspansiv] pengebruk - altså bremse de offentlige utgiftene. Det bidrar til å kjøle ned økonomien og inflasjonen, og gjen­nom dette dempe sentralbankens iver etter ytterligere rentehevinger.

Denne beskjeden tror jeg også bonde­organisasjonene vil få slått i bordet neste vår. Det er altså tvilsomt om vi får et må­lepunkt som direkte kan sammenlignes med ordinære lønnsinntekter og dermed gi grunnlag for økt inntekt. I tillegg vil en restriktiv finanspolitikk grunnet historisk høy inflasjon sannsynligvis også bidra til lavere overføringer.

Og det er nå vi må feste setebeltet.

Veksten vekk

Fram til partene vurderer om de skal sette seg ved forhandlingsbordet til nes­te års jordbruksoppgjør, skal vi bønder gjennom en rekke vanskelige hverdager. Den beregna inntektsveksten fra årets jordbruksavtale er allerede under sterkt press. Fortsatt skyhøye gjødselpriser, sterkt økende kraftforpriser, voldsom økning i dieselpriser og høye energipri­ser - til tross for strømstøtte - vil sann­synligvis gi langt lavere inntektsvekst enn forutsatt i siste oppgjør. Allerede snakker flere om 50 prosent lavere øk­ning enn forventet for noen produksjo­ner. Inflasjonen har altså spist opp mye av det en fikk fremforhandlet i vår, sam­tidig som den samme inflasjonen sann­synligvis vil bli neste års kronargument mot sterk økning i overføringene. Bordet fanger ...

Rødt kjøtt på lager

Og den som hadde håpet at kostnads­økningen kan vippes direkte videre til forbrukerne, vil bli skuffet. Overbelånte norske husholdninger merker både in­flasjon og rentehevinger godt. Og det tror jeg vil endre kjøpemønsteret på kort sikt. Allerede rapporteres det om over­raskende stor lageroppbygning av norsk storfekjøtt. Om det skyldes endret for­bruk eller økning i avslutning av storfe­hold kan vi ikke si ennå. Men det kan fort være et første signal om redusert for­bruk av rødt kjøtt. Hvordan skal vi klare å ta ut høyere markedspriser dersom for­bruket på mange av våre varer samtidig reduseres?

“Inflasjonen har altså spist opp mye av det en fikk fremforhandlet i vår.”

Mager trøst

Når rentebanens himmelferd sannsyn­ligvis fortsetter, gir det seg selv at man­ge av oss med gjeld vil merke det godt. Spesielt nyetablerte og unge bønder som fulle av samtidstro har satset hardt for å følge drømmen om et moderne og frem­tidsrettet gårdsbruk. For mange kan det fort bli en utholdenhetsprøve, der det mest positive kanskje blir økonomene som forteller oss at inflasjon er bra for dem med høy gjeld da den «spiser opp» og minsker den relative gjeldsverdien.

Klar, ferdig ...

Vårt håp får være at dagens globale uro­ligheter og den tilbakelagte pandemien har vist norske forbrukere og politikere hvor viktig det er å ha en egen, robust matproduksjon. Og at norsk mat har en særdeles viktig beredskapsfunksjon.

Vi får leve i troen, mens vi setter oss godt til rette, spenner setebeltene og gjør oss klar for tiltagende turbulens.

Anders

Foto: Lunefull horisont: Inflasjon, krig, strømkrise og renteøkning - utfordringene står i kø for bøndene. Bondevennen.

Hva kan vi lære av ‘oljå’?

‘Oljå’ omstiller seg til fornybarsamfunnet. Det skal vi bønder også gjøre. Og slik vi dyrker mat, kan vi også generere energi.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 39/2022.

Stavanger-regionen var nylig vertskap for en av verdens største energikonferanser. Rundt 65 000 mennesker besøker ONS annethvert år. Her samles toppsjefer, arbeidskarer, miljøvernsorganisasjoner, akademikere, klimaentusiaster og klimafornektere. De møtes for å vise frem og snakke om innovasjonene, teknologien, energiutfordringer og klima. Ni debattarenaer fokuserte på spørsmål rundt disse problemstillingene, med tillit som overordnet tema. Hva skal vi alle sammen leve av i fremtiden? Hvordan kan vi klare å få til en mer bærekraftig fremtid? Hvilke energikilder og energibærere skal vi satse på?

Energi er magi

De som jobber med å skaffe verden energi er utrolig viktige for alt vi gjør – i industrien, på gardene, i heimene. De leter, finner, utvinner og foredler ressurser i bakken og naturelementene og omformer disse råvarene til drivstoff, elektrisitet, lys og varme. Det er jo magi, når du tenker på det. Hva skulle vi gjort uten dem og energien de fremskaffer?

Hvert annet år hopper jeg tilbake til den verdenen, ved å ta på meg små oppdrag for stiftelsen ONS. Slik holder jeg ved like kunnskapen og nettverket fra min tidligere karriere, samtidig som det gir en liten ekstra inntekt i en ikke alltid lukrativ bondeøkonomi. Og det er kjekt å treffe folk, utfordre seg på de store tankene, prøve å forstå, lytte.

Avhengig av import

Mange av diskusjonene i år dreiet seg naturlig nok om energiforsyning, energisikkerhet, bærekraft og klima. Det er krig i Europa. Det er store bremseklosser i den globale handelen, og en gryende mangel på tillit mellom nasjoner, samfunn og personer. Flere europeiske land er hardt rammet av energikrisen. I fjor fikk de europeiske landene 40 prosent av gassen sin fra Russland. Flere av de tidligere østblokklandene mottar mellom 75 og 100 prosent av gassen fra Russland. 95 prosent av gassen i Tyskland føres inn fra utlandet, og over halvparten av deres gassbehov har blitt dekket av Russland. De har gjort seg avhengige av import av svært viktige samfunnsfaktorer.

Krigen Putin og Russland fører mot Ukraina er ulidelig vond å bevitne. Den fører til dype sår i samfunn og i mennesker. Det er nesten ikke til å holde ut. Den viser oss også en annen ting; hvor sårbare vi har blitt for forsyning av ressurser: av energi, gjødsel, korn, av mat. Vi har kommet til et punkt hvor vi må se ekstra nøye på hva hver enkelt nasjon kan eller har mulighet til å produsere.

En ny vår kommer

Europa leter nå etter gass og energiforsyning fra andre land enn Russland. Fossile energikilder som olje, gass, kull, samt kjernekraft, har sluttet å være skjellsord i debattene. Og satsingen på nye energiformer akselererer; vind, sol, batteri, karbonfangst og -lagring og hydrogen. Men dette lar seg ikke bygge over natten, og det begynner å bli kaldere.

Når politikerne ikke leverer på de basale behovene for energi og mat, da får vi sosial uro. Før valget i Italia sist helg sa en jente som ble intervjuet under en klimademonstrasjon: – Det er ingen som representerer oss, det er ingen som gir oss håp. De unge er fortapte i en politisk virkelighet som ikke forholder seg til oss. De må lytte til oss. Det er alvor nå.

Ordene er forvarsel om at det ikke bare er en kald vinter vi skal frykte. Det vil også komme en ny vår.

Kontroll på basistingene

Usikkerheten rundt energiforsyningen og energisikkerheten i Europa viser at visse ting er så viktig at hver nasjon må sikre tilgang fra egne ressurser, eller alliere seg med land hvor politiske forhold er stabile. Det globale handelssystemet har mistet noe av glansen, ikke fordi global handel er noe galt i seg selv, men fordi det har vist seg at man produserer for lite av de viktige innsatsfaktorene selv hvis det strammer til.

Politikere må ha kontroll på basistingene; trygghet, energi og mat til folket. Dagens samfunn har skapt en avhengighet i sin handel med andre land, global handel som er satt under press, og delvis kollapser. Mange står uten evne til å forsørge sin egen befolkning. Sårbarheten er tydelig.

Selvforsyningen vår

Kan vi lære av energisituasjonen, også når det kommer til mat? Har vi et matproduserende system i vårt land som er sterkt nok i en verden hvor en ikke lenger kan ta for gitt at en får de nødvendige råvarene eller matvarene fra andre land? Selvforsyningsgraden i Norge er på rundt 40 prosent om ikke importert kraftfôr regnes inn – av de laveste i hele verden. Hvor klokt er det i matkrisen verden er på vei inn i? Og er det riktig at kjøpesterke Norge skal legge beslag på internasjonale matvarer som da ikke kommer mindre rike land til gode, når vi burde kunne produsere mer mat selv?

Bonden spiller en viktig rolle, ikke bare ved å produsere nok mat til egen befolkning, men også når det gjelder energi. Vi har svære flater som kan samle energi. Vi kan få på plass solcellesystemer på jordene og vertikale paneler som produserer strøm.

Regjering og stat bør lage incentiver til at norske bønder har råd og mulighet til å satse på energi på gardene. Et lite sidespor igjen til Færøyene, som Anders skrev om sist i Bondebloggen: På Færøyene kjøres gjødsel inn til et felles mottak hvor det lages gass. Bøndene får så tilbake flytende masse som kjøres ut på jordene. Myndighetene bidrar til gjødselkummer og transportordninger som har gjort at kostnaden og tidsbruken for den enkelte bonde ikke er så stor at de ikke ville være med. Slik får de biogass i bruk. Vi må benytte de ressursene vi rår over, for å skape bærekraftige løsninger for fremtiden.

Mer – eller mer enn nok

Samtidig må vi begynne å jekke det evige maset etter mer – mer ting, mer vekst. Vi trenger kanskje ikke ny mobil hvert år, nye klær hver uke, avocado hver dag. Vi kan bruke mer av det vi har der vi bor. Ulla på sauen som beiter langs kysten, maten fra jordene, kjøttet fra kyrne langs elva, fisken fra havet. Trenger vi egentlig mer, eller har vi mer enn nok? Det for få snakker om, er realiteten vi alle må begynne å innse; vi må redusere behovet for energi. Men hvem er første mann villig til å skru av lyset?

Inger Lise

Foto: Tenning rundt tunet: Mange land ser nå på måter å gjøre seg mindre avhengige av importert kraft på. I dette arbeidet spiller jordbruket og den energien bønder kan produsere fra egne ressurser en viktig rolle. Illustrasjonsfoto fra ONS: Line Owren Fotografi AS

Ferdaminne fra Færøyene 2022

Bøndene på Færøyene biter seg fast, bokstavelig talt. Øyfolkets kjærlighet til egne råvarer gjør at investeringslysten er stor.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 35/2022.

Sommeren er på hell. Lammene er på vei til slakteriet og det meste av årets fôr er berget og i hus. Våren og sommeren har gitt gode avlinger her i vårt område. Avlinger som skal bidra til å produsere norsk mat, basert på mest mulig norske ressurser og som forhåpentligvis dekker norske forbrukeres etterspørsel etter norsk, lokal mat.

I år ble det 14 dager med ferie. Det er en stund siden sist. Tur med hele storfamilien til Færøyene. Min mormor kom derfra. Vi hadde to håp for turen; å få treffe slekten og å få noen flotte naturopplevelser, helst i sammenheng med færøysk landbruk.

SKAPT AV SAU

Det første som slår deg når du går inn for landing på disse forblåste øyene er at det ikke fins trær. Ikke et eneste ett. Det andre er den voldsomme naturen med stupbratte fjellsider som stiger opp av havet og grønnkledde fjelltopper så langt øyet kan se. Grasland uten et eneste flatt strekke.
Så fort en setter seg i en bil og begynner å kjøre over færøyske fjell eller langs de bratte fjellsidene, innser en at dette er et landskap som skapt for, og pleid av sau. Absolutt alt er grønnfarget av gras. Absolutt alt er bakker. Og det er sau over alt. Den gammelnorske spælsauen dominerer og er – etter hva vi fikk vite – nesten enerådende.

LUNEFULLE ELEMENTER

Det tok ikke mange dager, eller klikk på yr, for å innse at vi kom til å ha utfordrende vær under oppholdet. Det nakne landskapet med de mange øyene er perfekt for sterke havvinder som kan skyte fart mellom øyene og over steile topper og skar. Jeg har alltid tenkt at det blåser mye på Utstein, men dagene på Færøyene gjorde meg takknemlig for det lille av vind vi har sammenlignet med øyriket. Voldsomt med vind og skodde, faktisk, bare spør de utenlandske teltturistene som sprang etter teltet sitt da vindkastene bikket 40 m/s den ene dagen! På grunn av vindene kommer skodden helt plutselig. Og den kan bli værende. I dagevis. Den legger seg som et seigt slør over øyene og gjør sikten svært begrenset. Den gjorde at åtte av de 12 dagene våre bestod av grå sikt og utsetting i flere dager av en bebudet sauesanking.
Naturen, naturkreftene og klima gjør at en fort innser at menneskene som lever på disse øyene, nesten gjør det på tross av, ikke på grunn av naturen. Og at det må være et seigt og sta folkeslag som bor her. For en skal virkelig tåle naturkreftene og en lite gavmild jord for å overleve her. Samtidig får en forståelse for at bøndene her lever litt etter innstillingen «ting skjer når de kan skje». Naturkreftene er så voldsomme at sauesanking og slåtter skjer når naturen tillater det. Ingen grunn til å stresse.

PRISER EGEN MELK…

Det bor ca. 70 000 mennesker på Færøyene. Omtrent en tredel av disse bor i hovedstaden, Thorshavn. Resten er fordelt rundt på de forskjellige øyene. I dag er fiskerinæringen den store motoren i næringslivet, mens landbruket er på tilbaketog, i hvert fall om en måler i antall aktive bønder. Det dyrkes knapt grønnsaker på Færøyene og det er ingen produksjon av hverken gris eller kylling nå. Det er også knapt noen kjøttfe der.
Bøndene driver med melk og sau. Antallet melkebønder er sterkt redusert siste årene. Halvparten av dem som er igjen har, som i Norge, satset på melkerobot. Prisen på melka er også god; ca. 9-9,5 kr pr liter. Nesten all melk går til konsum, med unntak av litt yoghurt. Melkeprisen ligger en god del over prisen for dansk melk, men færingers ønske om å bruke lokal melk ga meieriet mulighet til å sette prisen høyere. Dette gjør at investeringsviljen til gjenværende bønder er stor. Den ene melkebonden vi besøkte investerer i disse dager 15 millioner danske kroner i nytt løsdriftsfjøs og melkerobot. Utfordringen hans var å finne måter å forankre fjøset godt nok i bakken, ettersom han opplevde vinterstormer på 82 m/s!

…OG NYTER EGET LAM

Tidligere hadde alle færinger noen sauer for eget konsum. Etter hvert som tilflyttingen til Thorshavn og andre tettsteder har økt, er dette en trend på tilbakegang. Men å spise saue- og lammekjøtt er en sterkt forankret tradisjon på Færøyene – enten som tørket skjerpekjøtt (likt fenalår, men uten salting), eller kokt eller stekt. Den sterke tradisjonen for å spise eget lammekjøtt har gjort at gjenværende saueprodusenter lever godt av etterspørselen. Det finnes i dag ikke slakteri her, så alle som ønsker kjøtt, bestiller av bonden som så slakter dyrene hjemme. Sauebonden vi besøkte solgte rundt 300 lam slik hvert år til en pris av 110,- kr kg. Dette er nesten dobbel pris av norsk lammekjøtt, men det finnes knapt tilskudd på sau her. Ei heller for storfe.

BEST I VEST

Færinger vi snakket med er svært stolte av produktene som produseres på øygruppen og av egne mattradisjoner. De spiser og drikker så mye som mulig av lokalprodusert mat i sesong. I erkjennelsen av at sau og hval kan bli litt ensformig gjennom et helt år, har en selvsagt import av alle andre varer. Det lå til og med storfe- og lammekjøtt fra New Zealand i frysedisken – noe som ellers ble forklart med at det var for lite lokal vare og mangel på slakteindustri.

Vel hjemme og med årets avling i hus slo det meg at denne bevisstheten i hele samfunnet om å først konsumere mest mulig av nasjonale råvarer, er noe jeg har svært vanskelig for å se her i Norge. La oss håpe at to år med Corona, og nå internasjonal matvarekrise, kan være med å påvirke folks holdning. USAs president Franklin D. Roosevelt sa i sin tid «Look to Norway». Jeg sier: «Look to the West».  

Anders

Foto: Vindu for sauesanking: Naturkreftene på Færøyene er så voldsomme at sauesanking og slått skjer når elementene tillater det – en lunefull rytme som bøndene har lært å innordne seg. Og alt - absolutt alt er grønnfarget av gras. Absolutt alt er bakker.

Når makta rår

Dagligvaremakta temmes ikke med priskontroll og økt regulering. Som bønder må vi må selv ta større ansvar for egen merkevarebygging, kanskje til og med distribuere og selge produktene våre selv.

Dette blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen juni 2022.

Stortinget behandlet nylig representantforslaget fra Venstre om dagligvarebransjen. De vedtok tolv punkter – eller 12 bud – som vil kunne gi ganske store endringer i bransjen i årene fremover – og potensielt sett legge føringer på samarbeidet mellom leverandører og dagligvarekjedene. Punktene går rett i strupen på problemstillingen om merking av matvarer, setter en kile i dagligvarekjedenes økte bruk av EMV og sørger for større åpenhet.

EMV VOKSER

EMV er forkortelsen for ”Egne merkevarer”, kjent som ”Private label” internasjonalt. Det er like greit å lære seg bokstavkombinasjonen med én gang. Andelen EMV’er fra de tre store matvarekjedene er nemlig økende. Og mer vil det bli, skal vi tro utviklingen de siste årene. I 2014 hadde kjedenes egne merkevarer en markedsandel på 13,9 prosent her i Norge. Ti år tidligere var EMV-andelen på 8,7 prosent av det totale dagligvaremarkedet, i henhold til næringsorganisasjonen Virke. I dag er andelen EMV i Norge på 17 prosent totalt. Og ifølge tall fra Nielsen analyse stod disse varegruppene for 69 prosent av verdiveksten i dagligvaresektoren i 2019. Og siden Covid inntraff har EMV økt vekst, både nasjonalt og internasjonalt.
Innen noen produkter er det dog verre stilt; per september 2020 var andelen EMV innen kjøtt og egg hele 44 prosent – en økning på 21 prosent siden 2010. Og innen kjøttdeig og farser er de klart største aktøren: i 2019 stod EMV for 81 prosent av markedet, en 45 prosents økning fra 2010, da tallet var 36 prosent.

ENSRETTING

Dagligvarekjedene og Virke hevder at dette fører til økt innovasjon og mangfold. Men EMV fører ikke til konkurranse og mangfold, tvert imot. EMV fra butikkjedene gir færre brands i hyllene, det gir mer ensidig tilbud og presser prisene som fører til færre tilbud fra, og muligheter for, merkevareprodusentene. Mangfold er ikke flere varer eid av Unil og dagligvarekjedene. Mangfold er det stedsegne, det lokale, det unike som identifiserer ett produkt og differensierer det fra andre. Selve definisjonen på en merkevare.

EMV fører ikke til konkurranse og mangfold, tvert imot.

DET LILLE EKSTRA

Som bønder jobber vi iherdig med å vise frem og bygge assosiasjoner for våre produkter som gjør at de som handler i butikk skal se og kjenne at våre produkter skiller seg ut fra de andre. Vi vil at forbrukeren skal vite at varene våre står for en høy kvalitet, har en sporbarhet og at de forteller en historie som gjør at kundene er villige til å betale det lille ekstra for å spise akkurat det vi kan tilby. Slik konkurrerer vi ikke på pris alene, men på kvalitet og identitet. Det samme man gjør i hverdagen i andre virksomheter og andre roller; identifiserer det positive og unike med selskaper og produkter og forsøker å differensiere seg fra andre. Dette for å få tak i de beste hodene, de riktige kundene og de beste resultatene.

TRE STORE

Det kan være vanskelig for det blotte øyet å se hvem som står bak de ulike produktene. Flere av dagligvarekjedene har komplekse eierstrukturer som gjør at marginbildet er sammenhengende uoversiktelig å følge. Unil er en aktør som leverer EMV, det er faktisk bare det de leverer. Og de har flere varemerker under sine produkter. Dere kjenner flere av dem, det er ”Folkets”, ”Jakobs” og ”First Price” for å nevne noen. Ulike merker, men samme eier. De er nemlig i konglomeratet til Norgesgruppen. Norfersk er en annen. Det er Nortura som står som eier og leverandør, med kun Norgesgruppen som er kunde. Coop tilbyr ”Smak” og ”Änglamark”, Rema1000 tilbyr «Kolonihagen».
For alle praktiske formål står disse tre igjen, Rema1000, Coop og Norgesgruppen. Og størst blant dem er Norgesgruppen.

VI ER VALGT VEKK

I starten var EMV relativt dårlige produkter – lav pris og lav kvalitet. Siden har dagligvarekjedene utviklet EMV i premium-klasse, med premium kvalitet. Mange vil si at Jakobs ligger der for eksempel. På den måten har merkevarene – som vi representerer – blitt skvist fra begge sider. Både i pris, og ved at færre av merkevarene får fysisk plass i butikkhyllene. Vi kan ikke velges av kundene, fordi vi er valgt vekk i utgangspunktet. Vi tas ut av bildet. Løsningen tror ikke jeg ligger i priskontroll og økt regulering, som venstresida i norsk politikk er sånn forkjemper for. Jeg tror mer på å vise frem eierstrukturene og få til en sterkere bevisstgjøring på hvem som produserer varene, historien bak, støtte opp om det lokale, det unike. Det krever mye av oss, vi må selv ta større ansvar for merkevarebygging, for å kontrollere produktene våre, merke dem, kanskje til og med distribuere og selge dem. Men det er verdt det – for det gir reelt mangfold, det gir reell innovasjonsevne, det gir forbrukerne et valg.
Vi er ikke bare statistikk, de valg vi tar når vi handler betyr faktisk noe. Valgene våre i hverdagen er en del av vårt samfunnsansvar. Mitt samfunnsansvar tar jeg i hverdagen; jeg velger meg merkevarene, for jeg ønsker å støtte opp om andre bønder og produsenter, og jeg ønsker meg stort mangfold og valgfrihet – også i matveien.

Makta rår. Dagligvaremakta. Leverandørmakta. Forbrukermakta. Og størst blant dem er forbrukermakta.  

Inger Lise

Foto: Bondevennen. Ikke på impuls: Valgene våre i hverdagen, som for eksempel når vi velger bondens merkevarer, er en del av vårt samfunnsansvar, skriver Inger Lise Aarrestad Rettedal i Bondebloggen, som publiseres i Bondevennen.

1912?

Et blikk på valginnstillinga og en skulle tro vi fortsatt var i 1912, året før norske kvinner fikk stemmerett.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 8/2022.

Jeg er ikke lett å sjokkere. Jeg har sett og hørt ganske mye i min tid; smålighet, (ær)gjerrighet, narsissisme, hersketeknikker. Det meste preller av. Men jeg reagerte da jeg så innstillinga kom. Såpass mye at jeg tok opp telefonen og ringte valgkomiteens leder.

GLIPP - ELLER SYSTEMATIKK?

Jeg er ikke på valg selv denne våren. Jeg har tatt min tørn, foreløpig. Men jeg så at det kom innkalling til kretsmøte i samvirkeselskapet Nortura her om dagen. Av ren nysgjerrighet tittet jeg på innstillingen. Det var da jeg plukket opp telefonen. ”Virkelig”, sa jeg til ham. ”Ingen kvinner i styret? Eller som årsmøteutsendinger? Eller valgkomitémedlemmer? Kun menn listet på hele arket som utgjorde valgkomiteens innstilling. I 2022. Det er slett arbeid, med all respekt å melde.” Det bare rant ut av meg. Jeg presiserte selvsagt at det ikke var personlig ment, men altså – det må være lov å si ifra.

TALL SOM IKKE LYVER

Dette er en krets ekstremt nær der jeg bor, for å si det slik. En av 19 lokale kretser i region Agro, som dekker Rogaland og Agder. Så ble jeg litt nysgjerrig, da; er dette bare en glipp, eller er det symptomatisk? Jeg gikk igjennom valgkomiteens innstilling for hver krets. Her er det jeg fant; Det er 71 styremedlemmer i disse kretsene. Av disse er 14 (!) kvinner, og 57 menn. Det vil altså si 20 prosent kvinner og 80 prosent menn. Det som er enda mer foruroligende er at hele 37 prosent av lokallaga ikke har kvinner representert i styret sitt!
Litt mer tall; Av valgkomiteene er det 57 personer totalt, ni av disse er kvinner og 48 menn. Altså 16 prosent kvinner og 84 prosent menn. Wait for it….; 63 prosent av valgkomiteene har ikke kvinnerepresentasjon! I 2022! Skulle trodde det var 1912, (norske kvinner fikk stemmerett i 1913, red. merk). Tallene er ikke bedre på regionnivå, her er 20 prosent kvinner og 80 prosent menn i valgkomiteene. Det skulle ikke vært lov.

OVERSETT OG FORBIGÅTT

Og hvorfor er det lov egentlig? Jeg måtte sjekke opp kravene i vedtektene og instruksene til valgkomiteene. Vedtektene sier bare at det skal være minimum tre representanter i kretsutvalget. Instruks for valgkomiteene for lokalt og regionalt nivå sier at de ”skal vurdere kandidatenes egnethet til tillitsverv i konsernet, herunder leveranse-forhold, geografisk spredning, kjønn, kompetanse og dyreslag slik at de totale interessene for eierne er representert i valgte organer.” Og 84 prosent av de mannlige bøndene i Nortura i Rogaland og Agder har altså funnet at kun 20 prosent av kvinnene levde opp til de forventningene. Helt utrolig. Og det er ikke bare i vår region. Jeg har reist nok samvirkemil til å kunne ha en kvalifisert oppfatning av det.

IKKE BARE NORTURA

Hvorfor er det ingen som gjør noe aktivt for å endre dette, på kretsmøtene og i komiteene? 40/60-regelen burde gjelde på alle plan blant tillitsvalgte, ikke bare på toppnivå. Pokker heller, la oss si 50/50. Men da må flere kvinner stille opp. Dette er ikke for å henge ut Nortura, jeg har jobba knallhardt for det konsernet i mange år av mitt liv. Ønsker at de skal lykkes. Sjølsagt! Jeg eier jo i selskapet. Jeg tror heller ikke dette er karakteristisk kun for Nortura. Ta gjerne en titt på ”din organisasjon” og sjekk realitetene der. Tipper det ikke er radikalt annerledes. I mars 2020 stod det i Nationen at kun 16 prosent av alle som driver gårdsbruk i Norge var kvinner. I hele verdikjeden rundt gårdsbruk var over 90 prosent menn. Jeg tror ikke det betyr at det bare er 16 prosent kvinner som jobber som bønder. I den statistikken er for eksempel bare min mann tatt med, ikke meg, selv om vi er heltidsbønder begge to. Og begge er valgbare. Tallene sier allikevel noe om skjevheten. Om ulikheten.

KVINNER ØKER LØNNSOMHET

Landbruket er trolig landets siste mannsbastion, hva vet jeg. Landbruket bugner i hvert fall over av testosteron. Det finnes i alle styrerom, på alle nivå. I konsernstyrene følges lovfestede regler om kjønnsrepresentasjon (før hen), men det er nok av mannlig overmot der også. Og overmotet blokkerer kanskje for lønnsomhet. Jeg er opptatt av det; Hva er lønnsomt, hva er driverne for lønnsomhet, hvordan skal en forretningsdrift eller organisasjon settes opp for å skape mest mulig lønnsomhet, mest optimal virksomhet, best utbytte.

”Forskning fra blant andre McKinsey, EY, Catalyst, MSCI og RobecoSam viser at det er tydelig at likestilling og et selskaps lønnsomhet henger tett sammen”, fortalte Aftenbladet oss i 2018. ”McKinsey har gjennom studier i Storbritannia funnet at for hver ti prosents økning i likestilling, økte driftsresultatet (ebit) med 3,5 prosent. MSCI fant at selskaper i USA med minst tre kvinner i styret hadde 11 prosent høyere avkastning, og 45 prosent høyere resultat per aksje, enn selskaper med ingen kvinner i styret. Resultatene fra RobecoSams analyser viste at likestilling fører til høyere aksjepris, lønnsomhet og lavere risiko.” Dette viser at organisasjoner med større representasjon av kvinner, gir bedre resultater. Det er enkel matte.

Det er snart 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen. Neste år er det 110 år siden kvinnene fikk stemmerett i Norge. La oss håpe at organisasjonene og valgkomiteene i landbruket innen da gjør en bedre jobb for å sikre bedre representasjon av både hun og han.

Inger Lise

Illustrasjon: Bondevennen

#Bondeparadokset

Bøndene krever opprør og endringer nærmest for å overleve. Samtidig investerer vi som aldri før. Har vi ledet oss selv inn i uføret?

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 4/2022.

Tidlig i fjor vår feide fem karer inn på den landbrukspolitiske arenaen. Med et enkelt budskap, klare argumenter og en troverdig forklaring på sine standpunkt, nådde de raskt ut til norske bønder og forbrukere. Opprøret bredde om seg i enorm fart. Det ble mobilisert voldsomt for å få ordførere til å signere på bondeopprøret. Det ble arrangert møter med de fleste politiske partier på Stortinget, og opprørets Facebook-side fikk fort tusenvis av medlemmer. I skrivende stund er det over 60 000 medlemmer av #Bondeopprør. Opprøret fikk sågar stor oppmerksomhet hos journaliststanden i Tigerstaden – så stor at opprørerne fikk delta i to sendinger av Debatten med Fredrik Solvang i løpet av to korte uker. Det må nesten være rekord på vegne av norsk landbruk! Budskapet var såre enkelt; inntjeningen til norske bønder er så lav at flere og flere bønder sliter med å få økonomien til å gå rundt. Og enda verre; de tallene som presenteres for norske politikere og som benyttes som grunnlag for jordbruksforhandlingene, viser ikke virkeligheten mange opplever.

VI VAR IKKE ALENE

Personlig var det en befrielse å lese disse karenes historie og mål med aksjonen. Plutselig innså jeg at vi ikke var alene om å føle at en konstant ligger og vaker med nesen over vannflaten. Presset likviditet og en arbeidsinnsats som overhodet ikke står i stil med tilbakemeldinger fra nettbanken. Flere enn oss som har overtatt gårdsbruk, eller gjort store investeringer, sliter med å se at driften eller prosjektene lønner seg i etterkant. Denne følelsen må mange ha fått, for det tok ikke lang tid før sosiale medier og media fikk servert den ene etter den andre historien om hvordan det faktisk står til i norsk landbruk. Historiene satte sitt preg på det politiske ordskiftet. En kunne i langt større grad enn tidligere se at norsk landbruk hadde politikernes oppmerksomhet i stortingsvalgkampen 2021.

OPPRØRENES STRATEGI VIRKET

Bondeopprørerne har vært effektive og presise i sin kommunikasjon. Grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene må endres; jord- og kvoteleie må tas ut av grunnlaget, timetallet i et årsverk for landbruket må bli likt som øvrig arbeidsliv, og vederlag til arbeid og egenkapital må skilles. Egenkapitalen bør gis en avkastning slik at en faktisk ser et reelt tall for arbeidsvederlaget i landbruket. I tillegg må inntektsmålet for norsk landbruk måles ut fra absolutte verdier, ikke i relativ endring år for år. Opprørernes strategi virket og Bollestad besluttet klokelig å foreslå et utvalg som skal se om grunnlagsmaterialet må endres for å bedre reflektere virkeligheten. Gryttenutvalget skal levere sin innstilling innen 1. juli 2022.

PARADOKSET

Samtidig som støtten til opprøret virker å være sterk i hele det norske landbruket, inklusiv hos undertegnede, kan jeg ikke undres av et tilsynelatende stort paradoks; vi hevder investeringene ikke kaster av seg, timelønna er lavere enn en avløsers og timetallet en må legge ned for å få ting til å gå rundt er tilnærmet umenneskelig – samtidig som investeringer i norsk landbruk har vært rekordhøye de syv siste årene.

I perioden 2014 til 2021 har den årlige gjennomsnittlige investeringen, inkludert leasing, vært i overkant av 9,6 milliarder kroner målt i faste 2019-priser. Størst investering ser vi i bygninger. Alt dette står i totalkalkylen som inngår i grunnlagsmaterialet for jordbruksforhandlingene. På den ene siden så krever vi altså opprør og endringer nærmest for å overleve, på den andre siden viser våre handlinger at vi har investert i norsk landbruk som aldri før.

HVA SKAL POLITIKERNE TRO?

Se for deg du er en politiker. Hvordan skal du tolke dette bildet? Ja, grunnlagsmaterialet kan være unøyaktig og kanskje ikke fange opp virkeligheten godt nok. Fair enough, vi gjennomgår dette for å få bedre grunnlag. Men kan det være så galt som de påstår? Bønder er jo nøkterne og oppegående foretakseiere som vurderer enhver investeringsbeslutning som andre foretak. Hvis det er så galt som de beskriver, så ville de vel aldri gjennomført investeringen? Investeringsnivået tyder jo på at det finnes lønnsomme prosjekter som det investeres i. Mange av dem også.

KOSTE HVA DET KOSTE VIL

For meg fremstår dette som et kjempeparadoks! Har vi overvurdert driftsplaner? Er ønsket om å drive gård så sterk at vi ser bort fra normale investeringskalkyler og godtar en dårligere økonomi i en periode for å realisere drømmen vår? Har mange levd så nøkternt og spart så godt at de kan realisere prosjekter selv om de ikke er lønnsomme? Er vår ansvarsfølelse overfor norske forbrukere så sterk at vi skal ordne mat til dem – koste hva det koste vil?

Dette paradokset ble fullkomment for meg da jeg så en av de fem initiativtakerne til bondeopprøret avbildet i en lokalavis fremfor sitt nyåpnede melkefjøs. Kan vi bli tatt på alvor dersom denne dualiteten forekommer? Dette paradokset ble videre bekreftet i en samtale jeg hadde med en anerkjent bankmann med spesialisering på landbruk. Det er p.t. ikke lønnsomt å investere i noen dyreslag sett ut ifra økonomiske parametere, hevdet han. På tross av det hadde han flere kunder som gjennomførte store investeringer. Driftsplanene var i noen tilfeller så trange at til og med barnetrygden ble tatt med som en inntekt for å prøve å få den i balanse. Har vi ledet oss selv inn i dette uføret?

Bondeopprøret har fortsatt en kraft og stemme inn i norsk landbrukspolitikk som gjør dem i stand til å sette dagsorden og legge trykk bak ønsket om endringer. Det håper jeg de lykkes med! Men i euforien som råder på #Bondeopprør frykter jeg at mange vil bli skuffet sommeren 2022. Jeg håper jeg tar feil.  

Anders

Foto: Bothild Å. Nordsletten.
Billedtekst: Krise, eller…?: Er ønsket om å drive gård så sterk at vi ser bort fra normale investeringskalkyler og godtar dårligere økonomi i en periode for å realisere drømmen vår.

Graut og velling

Å bare henge seg opp i klimagassutslippene fra en råvare, kan gi konsekvenser som svekker evnen vår til å produsere mat og å utnytte ressursgrunnlaget vårt.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 51/2021.

Debatten om maten vi spiser og dens klimagassutslipp har pågått over ganske lang tid. I mange sammenhenger er rødt kjøtt trukket frem som den store synderen, og avkall på det røde smakelige kjøttet er den saliggjørende kuren som redder miljøet. Vi er blitt vist utallige eksempler på at hvis vi kutter ett kg rødt kjøtt og erstatter det med for eksempel ett kg grønnsaker, så sparer vi miljøet for store utslipp. Men er det så enkelt? I diskusjonen om klimagassutslipp fra enkelte matvarer, mister vi ikke da en del perspektiver på det å dyrke sin egen mat, og perspektiver på hvordan en region eller land skal klare å brødfø sin egen befolkning? For når alt kommer til alt – dreier ikke mat og matproduksjonssystemer seg om hvordan en skal kunne overleve på og med de ressursene en besitter? Klimadebatten har til nå utelukkende dreid seg om klimavennlig matproduksjon. Ikke om bærekraftig matproduksjon.

LYTT TIL FORSKERNE

Gunhild Stordalen laget i 2018 store overskrifter da hennes organisasjon, EAT-Lancet, lanserte sin rapport om mat, helse og klimagassutslipp, med tilhørende anbefalinger og et klimasmart kosthold. I debatten som fulgte viste det seg ganske snart at løsningen lansert i rapporten ble for generell og tok lite hensyn til det enkelte lands forutsetninger og ressursgrunnlag for å produsere mat til egen befolkning. NIBIOs gjennomgang av rapporten, benyttet på norske forhold, viste dramatiske endringer for norsk landbruk og norsk selvforsyning. Dette er et godt eksempel på hva som mangler i debatten om klima og våre matproduserende systemer – bærekraft, selvforsyning og en helhetlig tilnærming til det respektive land sitt matproduserende system. Dette kommer også tydelig til syne i EAT-Lancet sitt vitenskapelige panel. Der er det masse kompetanse på klima og helse, men én vitenskapsgruppe glimrer med sitt fravær, paradoksalt nok i en rapport om mat – nemlig agronomvitenskapen. Så mye for ”listen to the scientists”.

Hun slår beina under sin sak for større produksjon av planteprodukter.

STORDALEN 2.0

I november kom Stordalen med nye utspill om matproduksjon og dyrehold. Hun mente vi bør avskaffe alt industrielt dyrehold og kun produsere kjøtt av beitende dyr som ikke spiser soya. Dette er oppsiktsvekkende av to grunner;

Den første grunnen er at Stordalen har moderert sitt syn på beitedyr og drøvtyggere. I 2018 trakk hun frem storfe som en av de store miljøsynderne og et kjøttslag vi burde redusere inntaket av drastisk. At hun nå mener vi bør spise kjøtt av beitende dyr, må bety at hun har begynt å innse at både storfe og sau spiller en viktig rolle i mange lands matsystem, og at det er viktige dyreslag både med tanke på bærekraft, selvforsyning og et balansert kosthold.

Den andre grunnen som gjør dette utsagnet oppsiktsvekkende, er at Stordalen med utsagnet viser at hun ikke skjønner viktige sammenhenger i norsk matproduksjon. Hold av svin og kylling, og gode måter å ha disse husdyrene på, kan alltids diskuteres og utvikles ytterligere.

Men Stordalen forstår åpenbart ikke fullt ut hvilken rolle disse husdyrene spiller i matproduksjonen. Disse dyrene er nemlig storforbrukere av korn, for vår del, norsk korn. I dag er det ingen som produserer korn for bruk til husdyr, men norsk klima kan i enkelte år gjøre kornproduksjon til en utfordrende øvelse. Hvis kornet ikke innehar de korrekte egenskapene for god bakekvalitet, ønsker ikke det norske markedet å benytte dette til menneskemat. Dermed blir kornet omklassifisert til bruk i dyremat og kan heller benyttes som innsatsfaktorer i kraftfôr og dermed menneskemat gjennom utnyttelse av gris og kylling. Disse husdyrene fungerer nemlig som en sikkerhetsventil for norske kornbønder. For å kunne ha en levedyktig kornproduksjon og dermed norsk råvare, må en med dagens forbruksmønster altså ha dyreslag som kan nyttiggjøre kornet effektivt dersom kvaliteten ikke kan benyttes i menneske mat. Dette ser det ut til at Stordalen ikke har forstått, eller elegant unngår å nevne i sine utspill. Men med det slår hun også beina under sin sak for større produksjon av planteprodukter.

Det er på tide at vi bønder etablerer en ny giv i klimadebatten.

SV FØLGER OPP

Stordalen er ikke alene om å sette seg miljø- og helsemessige mål uten å tenke på helheten i et matproduserende system, og ikke minst selvforsyning. I høst kunne vi alle se at SV i sitt forslag til statsbudsjett kom med forslag på klimakutt som vil gi ekstremt negative utslag for norsk saue- og storfeproduksjon. SV hadde i sitt forslag laget et klimabudsjett som viste hvordan Norge kunne kutte sine utslipp. Det de hadde glemt i denne kutt-listen, var å se på hvilke praktiske utslag dette ville gi for norsk landbruk. Konklusjonen etter Nationens gjennomgang var at Norge må kutte 64 prosent av alle sau og ammekyr innen 2030 for å nå SV sine mål. Nå har SV i ettertid påpekt at dette bare var et forslag og en illustrasjon på hvordan kuttene kan gjøres.

BØNDENE PÅ BANEN

Men det illustrerer likevel samme poeng som med Stordalen; å se utelukkende på klimagassutslipp fra en råvare, kan gi konsekvenser som alvorlig svekker et lands evne til å produsere mat til egen befolkning og utnyttelse av eget ressursgrunnlag. Det er derfor på tide at vi bønder etablerer en ny giv i klimadebatten og får den til å handle om bærekraftig matproduksjon. Hvis ikke kan vi fort ende i en situasjon der den norske befolkning må spise betydelige mengder av graut og velling.

Anders

Kua i rommet

”Kua i rommet blir oversett på COP26”, sier vegan-gruppa Climate Healers til avisa The Guardian. Vel, kua er jo ikke i et slikt rom, og det skal den heller ikke være. Da hadde klimatoppmøtet blitt en ordentlig møkkakonferanse.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 46/2021.

Claire Bass, lederen i Humane Society International UK, står bak kampanjen “The Cow in the Room”. Kampanjen skal overtale ledere til å snakke om hvilken effekt landbruket og dyrehold har på klima. Spesielt pekes det da på samtalene som nylig foregikk i konferanselokalene under COP26 i Skottland.

HVA ER COP?

COP26 har de siste par ukene blitt avholdt i Glasgow, UK. Her har alle verdens ledere, kjendiser og miljøentusiaster stimlet sammen, noen for å diskutere, noen for å promotere og kanskje noen også for å sabotere? COP er FNs klimatoppmøte, og ble i år avholdt for 26. gang siden klimakonvensjonen ble vedtatt på miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i 1992. Derav navnet COP26.

HVORFOR ER DET VIKTIG?

Det har vært store forventninger knyttet til COP26. Her skulle hvert enkelt land presentere sine konkrete tiltak for å nå Paris-avtalens mål. Paris i 2015 ble som kjent et dramatisk møte hvor det ble enighet om å redusere klimagassutslipp slik at global oppvarming holder seg til til godt under to grader fra før-industrielt nivå og intensjonen om 1,5 graders-målet ble uttrykt. COP26 er også viktig fordi det for hvert år blir vanskeligere å nå målsetningene verden har satt for ikke å nå en eksistensiell trussel. Vi styrer nå mot 2,4 grader. Verdens utslipp må halveres. Hva har så det med landbruket å gjøre? Klima og landbruk henger nøye sammen. All matproduksjon har klimafotavtrykk. 18,4 prosent[1]  av drivhusgassene globalt er relatert direkte til bruk av landarealer, jordbruk og skogbruk. Det stiger til ca. 25 prosent om en inkluderer hele matverdikjeden, inkludert prosessering, pakking, transport og varehandel.

MAT PÅ MENYEN

Var så mat på menyen på COP26? Menyene for konferansedeltakerne ble i hvert fall debattert. Hele 60 prosent av rettene som ble servert var lokalt innkjøpt og hadde kjøtt eller melkebaserte produkter i seg. Aksjonistene sier[2]det er som å servere sigaretter på en konferanse om lungekreft. De om det. Var mat mye diskutert i de store konferanserommene? Nei, mener mange. Gunhild Stordalen skrev på Twitter at mat på COP26 fortsatt bare er ”noe som serveres i pausene, ikke på forhandlingsbordet”. Noe hun mener er helt uakseptabelt, gitt at mat ifølge henne forårsaker en tredjedel av utslippene.

Hva betyr så det for kommende klimakonferanser? Med et WTO (Verdens handelsorganisasjon, red. merk.) i limbo og sterke krefter som tar til orde for nye måter å designe matsystem på, med EUs Green Deal, voksende befolkning, forørkning og global oppvarming, er det sannsynlig at menykartet vil endre seg fremover. På COP27 i Egypt neste år vil nok matsystemet være på agendaen i større grad. Spørsmålet er om bondeorganisasjonene og landbrukssamvirkene er klar for diskusjon i de fora, og hvilke følger det kan få?

HVA BLE DISKUTERT PÅ COP26?

Verden har kraftig økende global oppvarming, det var alle enige om. Kull skal trappes ned, ineffektive subsidier for fossil energi fases ut, kvotehandelsprinsipper innføres, skogtap stanses og metanutslipp reduseres. Over hundre land, deriblant Norge, har forpliktet seg til å redusere de globale metanutslippene med 30 prosent innen 2030. Dette er dog metanutslipp mest knyttet opp til fossile energikilder, ikke det biologiske, sirkulære kretsløpet som den nevnte kua er en del av.

NORSK LANDBRUK GODT POSISJONERT

Bærekraftig landbruk er en del av løsningen, men hvor står Norge egentlig, og er vi ikke der allerede? På noen måter, ja, på andre ikke. Alle diskusjonene om bærekraftig landbruk setter norsk mat produksjon og mulig eksport i en rimelig gunstig posisjon. Vi har rene fjorder, lite smittefare, god dyrehelse, lav antibiotikabruk, små gardsbruk, spredte driftsenheter. Matproduksjonen er tett knyttet opp til ressursgrunnlaget. Flermaga dyr utnytter grasbaserte ressurser, og salget av lokal mat og drikke vokser. Vi er sterke på mattrygghet og matvaresikkerhet, om enn ikke selvforsyning. Den norske bonden, organisasjonene, selskapene og staten – oss alle – jobber systematisk med klimasmarte løsninger, mer presis teknologi, bedre avl og høyere norskandel i fôret. Der klimagassutslippene innenlands totalt har økt de siste 30 årene, har jordbruket vårt faktisk redusert klimagassutslippene med rundt fem prosent. Med landbrukets klimaplan vil vi nå lenger.

SÅ VAR DET DEN KUA, DA

Tilbake til kua. Jo, kua skal nok kunne diskuteres. Men det viktigste den gjør er ikke å sette seg på en konferansestol for å mene ting etter 78 timers togtur, slik Gunhild Stordalen gjorde. Det er jobben kua gjør hver dag, med å spise gras som vi mennesker ikke kan, som er det viktigste den gjør. Kua og andre beitende dyr bidrar til jordas balanse med å beite ned gras, holde kulturlandskap ved like, gir oss proteinrik mat ved å utnytte ressurser vi selv ikke kan, slik at verdens befolkning får i seg nok næring. Kua skulle fader meg hatt stående applaus for den jobben hun gjør for oss alle.

Inger Lise

[1] Kilde: ourworldindata

[2] Kilde: The Evening Standard

Å kutte ut kjøtt på menyen redder ikke klima!

La oss bare ta debatten med en gang; Å kutte ut kjøtt på menyen redder ikke klima! Å kutte ut kjøtt importert over halve jordkloden - som argentisk biff, eller lam fra New Zealand - ja, ser den. Men å kutte ut kjøtt som produseres lokalt, som Geranium (verdens nest beste restaurant i Danmark) og andre restauranter nå gjør?

Heier på konsepter som kjører sin alternative greie (som Bellies), det kan være konseptuelt og kult, men hold an - bruk ihvertfall ikke klima og bærekraft som årsak for å kutte kjøtt. Kua er en del av det indre kretsløp. Det betyr at metan fra kua er i atmosfæren i kun ti-tolv år før det brytes ned til CO2 som tas opp av planter i vekst og på ny spises eller brytes ned. Karbonet vil i så fall lagres i jord og i vekster. Dette er det biologiske, sirkulære kretsløpet og må ikke forveksles med det fossile kretsløpet som blir i atmosfæren i hundrevis av år.

Ikke bare det - kua gir gjødsel til jorda og vender den, så nye planter vokser opp. Kua som beiter holder også kulturlandskapet ved like ved å hindre at landskapet vokser vilt. Uten kua og bøndene som jobber med bærekraftig matproduksjon - omtrent alle bønder i landet vårt feks - intet reiseliv. I tillegg er det slik at uten at vi kjøper lokal mat og drikke misser vi som samfunn på dimensjonen sosial bærekraft og økonomisk bærekraft. Så spør etter kvalitetskjøtt fra restauranten i byen din, kjøp mat fra den lokale bonden, fra Reko-ringen, fra Bondens Marked, det garantert norske kjøttet. Da bidrar du til bærekraft.

Og ps: i forhold til utenlandske farmer med titusenvis av dyr, kan vi ikke egentlig snakke om at Norge har industrilandbruk. Her er små bruk, spredt over hele landet, lavt smittepress og noe av det laveste antibiotikabruk i dyrehold.

Inger Lise

Enten har vi tillit - eller ikke

Så var det vår tur å merke industrirasjonalisering på kroppen.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 42/2021.

Etter nokså stor taushet, og stilltiende og tilsynelatende enighet om nedleggelse av anlegget på Otta fra vår del av landet, ser den nylig foreslåtte nedleggingen av skjærelinjen til Nortura på Forus og Steinkjer til å engasjere mer her lokalt. Selvsagt.

Saken på Otta og den foreslåtte nedleggingen av skjæring på Forus/Steinkjer, er begge deler av Nortura sin langsiktige industriplan. Men de har nokså dramatisk forskjellig konsekvens for lokalmiljøet. Misforstå meg rett – det er dypt beklagelig at begge endringene kan føre til overflødige ansatte, og i verste fall oppsigelser. Men hvor Otta-anlegget var en hjørnesteinsbedrift i et lite distriktssamfunn, er ansatte ved Nortura Forus del av et regionalt nærings- og arbeidsmarked, som over lang tid har hatt rekordhøy sysselsetting og meget lav arbeidsledighet. Og med svært høy oljepris og potensielt høy aktivitet i oljesektoren, vil nok regionen ha et bra arbeidsmarked fremover. Vissheten om dette gjør nok Forusendringen litt lettere å godta, enn Otta-, og muligens Steinkjer-beslutningen.

EVIG PRESS

Drivkraften bak Nortura sin industriplan er, som ellers også for primærnæringen, det vedvarende marginpresset norsk landbruk har opplevd de siste 30-40 år; Produsér mer varer for samme, eller lavere kostnader for å overleve. Effektivitetsveksten- og -jaget har ikke bare ført til sviktende inntjening hos norske bønder, men også slakterinæringa. Dette, sett i sammen med en historisk bred geografisk tilstedeværelse og spredt industristruktur i det ganske land, har gjort at Nortura har opplevd sviktende inntjening og marginer over flere år. Det er heller ikke blitt bedre av at matvarekjedenes konkurranse mot leverandørenes merkevarer har tatt seg opp gjennom EMV.

DET EGENTLIGE MÅLET

Med dette bakteppet ble etter hvert marsjordren fra Norturas årsmøte å «snu hver stein» for å få økonomien på fote igjen. Og det er kanskje dette som er det springende punktet for diskusjonene som har oppstått i kjølvannet av forslag og vedtak fra industriplanen. Årsmøtet har tilsynelatende utelukkende sett på Nortura sin formålsparagraf, som sier at selskapets jobb nr. 1 er at; «foretaket skal ved sin virksomhet bidra til at medlemmene får best mulig økonomiske resultat av sin husdyrproduksjon både på kort og lang sikt». Det er altså økonomien og evnen til å levere gode økonomiske resultat for bonden som er formålet med virksomheten.

På den andre siden av diskusjonen ser vi flere som hevder Nortura nå, nok en gang, svikter sitt implisitte politiske mandat om å opprettholde landbruk og næringsliv i distriktene. Gjennom fremveksten av slakterisamvirket, som kulminerte i dannelsen av Nortura, hevder de at selskapet nærmest har et nedarvet ansvar for å bidra til lokalsamfunnene de opererer i. Landbruk er næring som i stor grad foregår i distriktene, og bøndenes eget slakteri bør også bidra til opprettholdelse av levelige bygder og tettsteder, sies det.

Utfordringen til Nortura er at de ikke har et «eiermessig» eller politisk mandat til å drive distrikts – eller sysselsettingspolitikk. Dette er ofte tiltak som går på bekostning av bedriftsøkonomiske anbefalinger og som koster selskapet mer enn «inntjeningen» kan rettferdiggjøre. Og, er ikke distrikts- og sysselsettingspolitikk et politisk ansvar?

Formålet til Nortura sier ingenting om slike hensyn, til tross for nevnte forventning til dette i (deler av) landbruket og muligens også fra politisk hold.

VERDIAVKLARING

Etter mitt skjønn er det økonomisk risikosport å begynne å ta slike hensyn, når økonomiske betraktninger sier det motsatte - og uten at det følger økonomiske overføringer fra politisk hold til eventuelle distriktspolitiske vedtak. Skal Nortura bidra til bedring i fremtidige husdyrbønders økonomi, må fokuset alltid ligge på mest mulig rasjonell drift innenfor de rammevilkårene som er gitt. Flyttingen av skjæring fra Forus og Steinkjer er etter Norturas beregninger sagt til å gi årlige besparelser på 126 millioner, som tilsvarer 1,50 kr per kg gris som slaktes i Nortura. Det fjerner også 660 000 lastebilkilometer fra norske veier. Det er med andre ord tiltak som både gir bedre økonomi og miljøgevinst. Samtidig blir det ofte ved slike beslutninger, trukket frem at de avdelingene som rammes av en rasjonalisering, går godt og tjener penger i dag. Dette er isolert sett et godt poeng for videre drift.

Men et konsern med flere sammenfallende virksomheter og lokasjoner må alltid fokusere på den totale endringen i økonomien for hele konsernet. Er denne positiv, så bør prosjektet gjennomføres. Den samlokaliserte skjæringen skal inn i moderne anlegg i Tønsberg. Skal industriplanen og målet med denne ha tillit blant Norturas eiere, må selskapet ha stålkontroll på budsjett og prosjektledelse ved utbyggingen i Tønsberg, og unngå kostnadssprekker og forsinkelser som vi så for eksempel på Hærland.

Vel så avgjørende for tilliten til selskapet er at ledelsen klarer å kanalisere størst mulig grad av den årlige besparelsen tilbake til eierne/leverandører, og ikke lar seg true inn i en skvis der dette utelukkende går til prisreduksjon av varer inn til matvarekjedene. Det er viktig å vise at denne industriplanen gir effekt på bøndenes økonomi – ikke kjedenes.

POSITIV UTVIKLING

Debattene som har oppstått i kjølvannet av tiltak i industriplanen er i mine øyne positivt. Det viser at Nortura fortsatt spiller en viktig rolle i norsk landbruk, og at selskapet engasjerer. Slakterinæringen er krevende og til tider vanskelig å få oversikt - og forståelse for dynamikken i. For oss vanlige bønder blir det i mange saker vanskelig å vurdere en beslutning ut fra annet enn den informasjonen som fremkommer i media. Til syvende og sist står vi egentlig mellom to valg; enten har vi tillit til ledelsen i selskapet og de valgene de gjør, eller så har vi det ikke. For meg ser det ut til at Nortura begynner å levere på de lovnadene de tidligere har hatt, og det har unektelig vært fremgang i økonomien de siste årene. Jeg håper dette fortsetter.

Anders

Foto: Nortura

Livet på landet

Med «Livet på landet» lapper James Rebanks sammen forholdet mellom by og land.

Bokanmeldelsen ble først publisert i Bondevennen, september 2021.

Det var ikke jeg som skulle lest denne boka, det er sønnen vår; 12. generasjon på garden. Forventningene, de tunge beslutningene, det å finne sin egen vei, balansen i hvordan å kultivere og forvalte jorda, det å forstå sammenhengene i naturen, børen med eventuelt å bryte familiens mange hundre år gamle bånd til kulturlandskapet og garden; det er ting sønnen vår vil kunne kjenne seg igjen i når den tid kommer. Derfor vil jeg gi ham denne boka. Den handler om en felles kulturarv han vil ha fordel av å forstå.

JAGET ETTER EFFEKTIVITET

James Rebanks har i den nye boka si ”Livet på landet” igjen på mesterlig vis evnet å sette ord på de utfordringene som vi står overfor, som bønder og som samfunn. Beretningen tar utgangspunkt i hans gard i Lake District i England, hvor familien har drevet med sau i over 600 år. Et gammelt jordbrukssamfunn som så likt alle oss andre hele tiden jager etter mer produktivitet og effektivitet. Han stiller spørsmålstegn ved hva vi risikerer å tape på veien, ved fremskritt versus de gamle metodene, ny teknologi versus gammel kunnskap.

BILLIGMAT GJØR OSS FATTIGERE

Landbruket av i dag er ”enestående produktivt”, men en ”økologisk katastrofe” ifølge Rebanks. Han beretter om de gamle i lokalsamfunnet som før fnyste av de selvutnevnte miljøekspertene med meninger om hvordan bonden skulle drive, til at de nå selv kjenner på uroen med ”intensivdrevet, monokulturelt dyrket jordbruksland”. De ser at jorda blir fattigere, mindre fertil og at storsporvene, viper, kråker, trost, mus og insekter forsvinner fra landskapet. Bøndene har følt seg fanget av et jag etter billig mat, med sterke matkjeder og samfunn som setter krav til produksjon og pris og dermed skaper et mindre heldig landskap og mer ensidig landbruk. De investerer og forsøker hele tiden å skape mer. Dermed blir de fanger i en spiral som verken er bra for bonden, jorda eller miljøet. Dette er lett å kjenne seg igjen i. Og Rebanks hevder det er noe vi kan gjøre noe med.

SUNN JORD

Rebanks beskriver fremvekst og bruk av kunstgjødsel, sprøytemidler og antibiotika, og stadfester at uten sprøytemidler hadde en ikke kunnet redde avlinger fra ugress og sykdom. Mer enn tre milliarder mennesker er i dag i live takket være Haber og Bosch-metoden. Samtidig peker han på at bonden med det ”slapp å måtte skape fertil jord innenfor rammene av sin egen gårdsdrift”. Det er interessant. Har vi blitt for distanserte til jorda vi lever av? Rebanks snakker også om farfarens forakt for traktorer. ”Han brukte dem og maskineriet som hørte med, men han likte ikke det de gjorde med oss, for straks vi klyver opp i dem hever vi oss over jorda. Vi kan ikke lenger ta på den, lukte den, føle den. Den sansekontakten var selve essensen av det å kjenne sin gård og sin jord. Nå brukte vi mer og mer tid på traktorer, omgitt av glass, stål og plast, og ble distrahert av klimaanlegg og stereoanlegg.”

Lett å kimse av, for alle vi bønder vet jo at det er en sannhet med modifikasjoner. Vi går som før på jordet, kjenner på graset, vurderer tilstanden i jorda, støttet opp av analyser og tester – vi bare bearbeider og høster jorda mer effektivt og raskere. Samtidig er det noe tankevekkende i måten han beskriver dette på. Er vi flinke nok til å observere de små endringene som skjer i landskapet rundt oss, har vi tid nok til å opparbeide detaljkunnskapen om jord og biologi som våre forfedre? Forstår vi godt nok sammenhengen mellom maskiner og natur?

NEW DEAL

Sauebonden maner til et opprop om en ”new deal”, hvor det skapes en ny forståelse som bringer landbruket og økologi nærmere sammen, med blandingsdrift og vekselbruk med rotasjon av matkorn og husdyr på jordene. Han beskriver at miljøorganisasjonene bistår ham i å reetablere gamle vannveier og et lappeteppe av gamle teiger for å øke det biologiske mangfoldet på sin gard. Samtidig lapper han selv med denne boka sammen forholdet mellom by og land, de som produserer maten og de som kjøper den. Han bringer oss nærmere hverandre gjennom å øke forståelsen og kunnskapen om hva som skjer på vår egen grunn og påvirkningen det har på samfunnet rundt oss.

VERDENSKJENT BONDE

Rebanks’ Twitter-konto @herdyshepard1 har 151 566 følgere og han setter agenda. Bonden er også rådgiver til UNESCOs verdensarvsprogram for bærekraftig turisme.

Han ble en verdenssuksess i 2015 da han ga ut sin første bok; Sauebondens liv. En brilliant fortelling om livet som sauebonde. Boka ble en internasjonal bestselger og beskriver så godt hvordan vi som bønder lever og jobber for å ta vare på dyra og samtidig ivaretra en kulturarv. Hvor slitsomt og givende det er, og ikke minst stoltheten i å forvalte videre det generasjoner har opparbeidet og tatt vare på. Dette viderefører han i denne boka, om enn på en litt mer provokativ og debattmanende måte.

Inger Lise

Bondebloggen

Vi er fra en region rik på jord, energi og ideer. Det var her Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike og Norges oljerikdom så sin begynnelse. Regionen er landets beste på verdiskaping og innovasjon. Dette er Norges mest spennende skattekiste for mat og vi har kulturlandskap her i vest som er så vakkert og ekte at det river i hjertet. Det er på denne historiske grunnen brytninger skjer og meninger skapes. Her er våre.

Inger Lise og Anders

Foto: Anne Lise Norheim

Krafttak for matklyngen

Jone Wiig ble tildelt Bedriftsutviklingsprisen i landbruket for 2017.

Jeg ble høsten 2017 utfordret av Greater Stavanger om å gi noen refleksjoner rundt forutsetninger for å lykkes for matklyngen i Rogaland fremover og de krafttak vi bør sette inn for å få dette til. De ba meg adressere dette på årskonferansen til Greater Stavanger den høsten.

Først så har jeg lyst til å sette matklyngen i Rogaland inn i ett litt større perspektiv med å se på matproduksjon totalt sett i Norge. Vi vet jo at kun 2-3 % av den globale matproduksjonen kommer fra havet, Norge har en sterk posisjon som sjømatnasjon og sterke miljøer som jobber for å lykkes.

Men litt nærmere om landbruket – vi har et landbruk i dette landet som i dag omsetter for vel 230 milliarder norske kroner og sysselsetter 110000 personer. Den grønne næringa består av mer enn dette, innen bioøkonomi er det i tillegg 30000 personer som jobber og ytterligere 70 milliarder i omsetning. Matindustrien er Norges største fastlandsindustri og representerer faktisk 20 % av industriens samlede produksjonsverdi, sysselsetting og verdiskaping. Utenom dette har vi også de rundt regnet 80000 som jobber i dagligvarehandelen og de 185 milliardene de står for. Dette er store tall.

Men det er en næring under press. Vi har en usedvanlig sterk konsentrasjon innen dagligvarehandel i Norge med tre aktører som i stor grad setter premissene hvor maten vi får på bordet. De satser knallsterkt på egne merkevarer der ekte merkevarer en gang var akkorden. Og det kommer bare til å øke. Vi har svingninger i produksjoner, med fall og økninger i etterspørsel, og samtidig jobber vi med biologisk materiale som har lang ledetid for å bruke et begrep jeg er vant med fra min fortid i oljebransjen. Vi ser jo dette i disse dager med en større produksjon av lam og gris enn innenlandsmarkedet greier å konsumere, mens vi har en underdekning på rundt 20 % av storfe, og det i et land som burde ha alle forutsetninger for å produsere vårt eget kjøtt. Matsikkerhet og det å være selvforsynt på mat blir viktigere, og vi skal være takknemmelige for at vi i dette landet produserer trygg og ren mat, bruker minst antibiotika i husdyrproduksjon i Europa og har god dyrehelse og dyrevelferd.

Hvor står så Rogaland opp i dette? Vi har rundt 17000 personer som jobber med mat og drikke bare i dette fylket, her finnes 20 til 30 prosent av råvareoppstrømmen i dette landet. Vi er fremst på sau, storfe, verpehøns, slaktegris og tomater. Det nye Stavanger blir vel noe slikt som en av verdens største byer på tomatproduksjon? Vi har en sterk næringsmiddelindustri, store produksjonsbedrifter, solide produsenter, oster som kan konkurrere med de beste i verden og gulerøtter fra den beste landbruksjorda i landet.

At Rogaland er sterke på matproduksjon tror jeg står fjellstøtt – også på andre siden av fjellene. I tillegg har vi noen av verdens beste kokker, vi har to Michelinstjerne-restauranter, årets kokk, årets unge bonde, vi har Norges største matfestival, lokalmatens Oscar i Det norske Måltid og regjeringens måltidsgledekonferanse. I dette fylket har vi hele verdikjeden av matindustrien fra bonden, til slakteren, grossisten, restauranter, matfestivaler og forskere. Vi har mange enere i sitt fag, og vi lykkes mye individuelt. Men får vi til å samhandle på tvers – får vi til felles løft, slik andre regioner gjør? Røros har lykkes å samle mange kommuner inn under ett merke og én tanke, om å markedsføre sted, mat, natur under ett. Nord-Norge lykkes med mye av det samme.

I januar var jeg med i landbruksministerens næringslivsdelegasjon i Berlin for å diskutere lokalmatsatsingen i Norge og hvordan vi bedre kan kombinere reiseliv og landbruk. Sett i forhold til betydningen Rogaland har innen matproduksjon og som den matdestinasjonen vi er, viste Rogaland forsvinnende lite igjen i 30-års markeringen av Norges tilstedeværelse på Grüne Woche og i den reiselivsstrategien regjeringen lanserte da vi var der nede.

Og det er interessant – opplevelsesbasert økonomi er en næring i vekst, her er det et stort potensiale i regionen og nasjonalt som kan styrke økonomien og skape nye arbeidsplasser. En ting som har slått meg når jeg har tenkt på kombinasjonen reiseliv og landbruk er at matnæringa og reiselivsnæringa har snakket mye om det samme, men kanskje ikke så mye sammen? Reiselivsnæringa snakker om konsepter og naturbaserte opplevelser med mat og natur – uten nødvendigvis å snakke med bonden og grunneigeren. Og matnæringa snakker om norske råvarer og det kanskje uten å snakke med reiselivet som lever av å selge et kulturlandskap. Det gjør meg nysgjerrig på hva vi faktisk kan skape sammen om vi samhandler mer mellom ulike bransjer.

Det var og en av grunnene til at jeg samlet et knippe drivende bra folk til å sette i gang flere prosjekter for å styrke opplevelsen av matfylket Rogaland.

Sammen med mange av aktørene på årskonferansen og flere til, jobbet vi frem det som under Gladmat ble lansert som regionalt matmanifest for Rogaland. Matmanifestet skal sørge for at vi synliggjør vår mat, natur og kultur og bevisstgjøre oss i forhold til de valg vi tar hver dag. Matmanifestet skal skape stolthet og satsinger på tvers, inspirere til næringsutvikling, innovasjon og bruk av teknologi. Det fremmer norskproduserte råvarer og lokalmat. Det at vi er sterke på volum trenger ikke være hinder for å være god på lokalmat. Tvert i mot, vi har så mange matskatter i dette fylket som vi selv bør bli begeistret av og som vi bør vise frem også nasjonalt. Det kan også gi større næringsgrunnlag, og flere arbeidsplasser. Matmanifestet skal være bevisstgjørende, det kan handle om innkjøpspolicy; at feks et hotell har norskproduserte råvarer i bufeen, at dagligvarebutikken handler tomater fra Finnøy og Jæren fremfor import, at vi blir mer bevisste på hva vi kjøper. Her må jeg få nevne islendingen Sigurdur som driver Spiseriet ved Stavanger Konserthus – han bruker matmanifestet som et rammeverk for sine ansatte, som gjør at de nå har større forståelse for hvordan og hvorfor de kjøper de råvarene de gjør og hvordan de skal formidle det til sine gjester. Per i dag er det rundt 150 virksomheter som har signert og flere står i kø, til sammenligning har trøndersk matmanifest ca 80 - og de har holdt på siden 2011.

Når Norge nå er i gang med å utarbeide sitt nasjonale matmanifest, er de regionale matmanifestene en viktig inspirasjonskilde for dem. Slik blir også vårt matmanifest viktig for å synliggjøre vår matsatsing nasjonalt.

En annen ting vi har sett på er å etablere Bondens Marked i Rogaland. Over hele landet finner vi Bondens Marked, hvor de som handler får snakke og kjøpe varer av bonden direkte – bare ikke i Rogaland. Det er et poeng å snakke det samme språket som resten av landet, bruke de samme begrepene. Derfor kontaktet vi Bondens Marked i Norge og ioktober hadde vi første marked oppe og det kommer forhåpentligvis flere. I tillegg har det begynt å komme flere matspesialiteter fra regionen frem i lyset, slik som Grønvik Gård og Pinnasteik, det er bra.

Det som ikke er fullt så bra er det faktum at Måltidets Hus AS og det nasjonale kompetansesenteret for gastronomi nå er avviklet, og at Gastronomisk Institutt er gått konkurs. Det bekymrer meg litt.

Jeg tror at mye av grunnen til at en har lykkes med så høyt gastronomisk nivå i denne regionen og at vi i sin tid fikk på plass etableringer som Fagforum for mat og drikke, og seinere Gladmat og Måltidets Hus, var samarbeid og viljen til å satse. Det var at privat næringsliv og offentlige instanser løftet i lag. Bonden, fiskeren, handelen, utdanningsmiljøet og industrien gikk sammen for å etablere Rogaland som matfylke med et fagforum som drivkraft. De mente det ville skape nye arbeidsplasser – og det har det gjort, mye av det vi har lyktes med har spunnet ut av nettopp fagforum for mat og drikke. Jeg vil gjerne utfordre de viktige beslutningstakere og samfunnsaktører om å tørre å gjøre det samme på ny. Rogaland trenger et overordnet organ for mat og drikke, – en drivkraft for matsatsingen i denne regionen. Det kan munne ut av eksisterende mat- eller reiselivssatsinger eller det kan etableres som noe helt nytt. Men vi trenger å ha et slikt privat/offentlig samarbeid som kan utgjøre en spydspiss for maten og drikken i Rogaland – og den tiden er moden nå. Det er på tide med et nytt krafttak for matklyngen i Rogaland.

I tillegg må vi sørge for at de eksisterende matsatsinger i regionen – nasjonale arrangement som Gladmat og Det norske måltid – får støtte og kraft til fortsatt utvikling, i den forbindelse må jeg få berømme Stavanger som setter midler bak ord om matsatsing og med det gir et løft for hele regionen.

I strategisk næringsplan setter denne regionen noen felles prioriteringer og felles mål. De identifiseres i samråd med næringslivet. Det gir en mulighet til å sette ressurser inn der det nytter mest. For Rogaland handler det om matproduksjonen og bearbeidingen som skjer her, satsing på teknologi og FoU, bioøkonomi, grønn utdanning og satse på etablerte arenaer innen mat, skape nye ogfå til en bedre kobling mellom matproduksjon og andre sektorer som reiseliv og helse.

Så er det viktig å fremsnakke de som lykkes, for eksempel Jone og Tone LIse Wiig som vant bedriftsutviklingsprisen til Innovasjon Norge i Rogaland for 2017. Fremsnakking har aldri skadet noen, tvert om skaper det positivt oppmerksomhet og kan gi kraft til nye satsinger.

Inger Lise

Kan vi ha et reiseliv uten landbruket?

(Foto: Næringslivsdelegasjonen, Landbruks- og matdepartementet)

Jeg var invitert av Landbruks- og matminister Jon Georg Dale til å delta i Næringslivsdelegasjonen hans på Grüne Woche nå i januar. Sammen med et knippe andre deltakere fra mat- og reiselivsnæringa gav jeg råd til ministeren om lokalmat og landbruksbasert reiseliv. Gjevt for Klostergarden å bli invitert med på ein slik tur og ikke minst mulighet. Storbonden fulgte også med til Berlin. Vi fikk mange innspill med oss ned, takk til alle som på sosiale medier, telefoner, lunsjmøter og treffpunkter gav innspill på disse problemstillingene; hvordan øke andel lokalmat i Norge? Hvordan kan måltidsopplevelser øke attraktiviteten til Norge som destinasjon? Hvordan skape mer entreprenørskap innen mat/drikke/reiseliv?

En ting er sikkert; det blir ikke mye opplevelsesbasert reiseliv og landbruksbasert reiseliv uten et aktivt landbruk over hele landet! Jeg snakket mye om det og om å skape en nasjonal merkevare med regionmerkene som leverandører inn under det, slik at turister som kommer til Norge blir møtt av ein sterk merkevare. Kan vi for eksempel bruke ‘Foods of Norway’ som merke og la lokalmatkonsepter og -produkter som Rørosmat, mat fra Jæren, cider fra Ciderhuset, eplemost fra Grønvik Gård, (verdens yngste og beste) øl fra Skjolden Hotell, Polarlam osv tilbys under det. Med den tunge satsingen som nå foregår fra EU med Enjoy! it’s from Europe, trenger vi ein entydig sterk merkevare også for Norge. Det blei også snakka mye om å lage fleire regionmerker med klassifisering, som man har for vin i Frankrike, inn under det, det er interessant. Det skaper også større grobunn for matturisme.

For å fremme lokalmat rundt omkring i landet burde Norge også gi støtte på eit stabilt og likestilt nivå til flere matfestivaler enn ensidig til Matstreif og for så vidt IGW, og støtte opp om arrangementer som fremmer lokalmat landet over, slik Det norske måltid gjør. Til og med ideer om verdensutstilling innen mat og helse ble løftet inn i dialogen.

Og er vi flinke nok på koblingen reiseliv/mat? Her tror vi det er mye å gå på. Har turistdestinasjonene nok lokalmatfokus, er gardsturisme eller opplevelsesbaserte reiselivsprodukter konseptualisert og utviklet? Kan man kombinere turistinformasjon med spesialbutikker for lokalmat? Kan vi begynne å snakke om at det koster penger å produsere god trygg norsk mat, og at da må man ikke bare snakke om hvor billig maten bør være? Kan vi klare å utvikle lokalmat, uten en god markedsregulering i bunn? Når Norge nå satser på gründere, legges det nok investeringsstøtte i kombinasjonen reiseliv og landbruk, hvorfor betaler hoteller som satser på lokalmat høyere mva-sats enn bensinstasjoner, kan man stimulere til at offentlige prefererer lokalmat og norske råvarer i sine anbud? Læringeordninger, trainees i landbruket. Disse rammevilkårene og langt mere til ble diskutert i møtene.

I  forlengelsen av det, og med tanke på fokuset på digitalisering i landbruket, kan vi tenke digitalisering også inn mot forbrukere? Vil det være mulig å lage en app som kan scanne varer og få frem hvor det er produsert? En slags forbukertilpasning av lokalmat.no, direkte fra varen til din egen mobil? Sporbarheten gir muligheten og da får man tydeliggjort i hvilke områder eller på hvilken gard produktene kommer fra. Når man kan teste varer for allergi og gluten, kan kanskje det også være mulighet. Når du scanner Klosterlam i ein butikk, så kan du for eksempel få opp våre produkter og bilder/film fra våre produsenter. Daglivarekjedene med sin dominerende makt over kjøpsmønsteret og vareutvalget vårt har også et særegent ansvar for å bidra til at andelen lokalmat øker i dette landet.

Norge skal nå målet om 10 mrd omsetning av lokalmat innen 2025 og vi har gitt råd om hvordan vi skal lykkes med det og få en bedre kobling mellom reiseliv og landbruk. Det kommer til å gå bra.

Norges stand på IGW var imponerende, med flotte produkter og representanter fra norsk mat- og reiseliv! Savnet ikke mye der nede, men skulle gjerne sett at det var både mat og personer fra vår egen region, Rogaland, representert på IGW. Også i regjeringens strategi for landbruksbasert reiseliv som ble lansert der nede. Hvor går Rogaland?

Inger Lise

Desto mer vi kjøper, jo sterkere står de

Kanskje var det studiet i merkevareledelse som gjorde meg oppmerksom på det første gang. Eller at vi selv er bønder og jobber for å få inn våre unike produkter i butikkjedene her på Vestlandet.

Merkene. Varemerkene. Merkevarene. I Norge brukes rundt 12 prosent av det vi tjener på mat og alkoholfrie drikkevarer, i følge SSB (2012). Og i økende grad er det ikke merkevarer vi finner i butikkhyllene til Norgesgruppen, COOP og REMA1000  – for alle praktiske formål er det én av disse tre kjedene vi handler hos. Det er merkevarer kjedene selv utvikler, såkalte egenproduserte merkevarer (EMV). Og desto mer vi kjøper av disse, jo sterkere står de.

Som bønder jobber min mann og jeg iherdig med å vise frem og bygge assosiasjoner for våre produkter som gjør at du som handler i butikk skal se og kjenne at våre produkter skiller seg ut fra de andre, vite at de står for en høy kvalitet, har en sporbarhet og forteller en historie som gjør at du er villig til å betale det lille ekstra for å spise akkurat det vi kan tilby. Slik konkurrerer vi ikke på pris alene, men på kvalitet og identitet. Det samme man gjør i hverdagen i andre virksomheter og andre roller; identifiserer det positive og unike med selskaper og produkter og forsøker å differensiere seg fra andre. Dette for å få tak i de beste hodene, flest kunder og de beste resultatene.

Merkevarene – er de så i ferd med å forsvinne? Når jeg går i butikk ser jeg mer og mer EMV’er og mindre vareutvalg av merkevarer fra unike produsenter – varer som fremhever lokal og stolt historie.

Andelen EMV’er fra de tre store matvarekjedene er økende. Og mer vil det trolig bli. I 2014 hadde kjedenes egne merkevarer en markedsandel på 13,9 prosent. Ti år tidligere var EMV-andelen på 8,7 prosent av det totale dagligvaremarkedet, i henhold til næringsorganisasjonen Virke. EMV er i vekst i det norske dagligvaremarkedet, i følge deres rapport om dagligvarehandel i 2015.

Er ikke det bra da, at dagligvarekjedene produserer alternativer så vi får flere varer å velge mellom? Eller er det sånn det funker? Dersom du bruker litt tid i butikkene når du skal velge produkter og ser nøye på varene du tar med deg hjem, så ser du at det heller er motsatt. Merkevarene svinner sakte hen i vareutvalget. Standardvarene blir flere, mangfoldet blir mindre.

Frem til nå har EMV’ene stort sett kun bidratt til å kopiere kjente merkevarer og være et lavprissubstitutt til ordinære merkevarer. Dette er imidlertid ikke bare lavprisalternativer lenger, kjedene lager nå EMV’er tilpasset høyere prissegment (som for eksempel Jakob’s hos Norgesgruppen) og presser dermed lokalproduserte, nasjonale og importerte merkevarer også på andre kriterier enn pris. Merkevarene skvises bokstavelig talt ut av hyllene fra begge sider.

Slik jeg ser det er det ikke bare mangfoldet som forsvinner for forbrukerne, men innova-sjonsgraden blir også lavere. Ja, jeg leser rapportene og hører Virke som sier at EMV er bra for innovasjonsgraden, men er det faktisk riktig? EMV’er er standard varer, du mister mye av produktinnovasjonen som merkevarene ofte fremmer. Tvert imot kan innovasjonsgraden til verdikjeden totalt sett svekkes når det er butikkene selv som både skal styre all distribusjon og utvikling av varemerkene. I tillegg gir det et fåtall aktører en uforbeholden markedsmakt fremfor mindre leverandører og produsenter.

Og forbrukere, hva gjør de, velger de kun etter pris? Ja, mange gjør nok det. Det er en ærlig sak. De kan bruke de 12 prosentene av lønna på de billigste varene, men spørsmålet man samtidig bør stille seg er: hvilken pris betaler vi egentlig for det i det lange løp? Mister vi ikke med det matvarer med historie, matvarer vi vet har blitt fremelsket i generasjoner, merkevarer som gir oss differensieringsgrunnlag?

Vi er ikke bare statistikk, de valg vi tar når vi handler betyr faktisk noe. Valgene våre i hverdagen er en del av vårt samfunnsansvar. Mitt samfunnsansvar tar jeg i hverdagen; jeg velger meg merkevarene, for jeg ønsker å støtte opp om andre bønder og produsenter, og jeg ønsker meg stort mangfold og valgfrihet – også i matveien. Hva gjør du?

Inger Lise