Bøndene på Færøyene biter seg fast, bokstavelig talt. Øyfolkets kjærlighet til egne råvarer gjør at investeringslysten er stor.
Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 35/2022.
Sommeren er på hell. Lammene er på vei til slakteriet og det meste av årets fôr er berget og i hus. Våren og sommeren har gitt gode avlinger her i vårt område. Avlinger som skal bidra til å produsere norsk mat, basert på mest mulig norske ressurser og som forhåpentligvis dekker norske forbrukeres etterspørsel etter norsk, lokal mat.
I år ble det 14 dager med ferie. Det er en stund siden sist. Tur med hele storfamilien til Færøyene. Min mormor kom derfra. Vi hadde to håp for turen; å få treffe slekten og å få noen flotte naturopplevelser, helst i sammenheng med færøysk landbruk.
SKAPT AV SAU
Det første som slår deg når du går inn for landing på disse forblåste øyene er at det ikke fins trær. Ikke et eneste ett. Det andre er den voldsomme naturen med stupbratte fjellsider som stiger opp av havet og grønnkledde fjelltopper så langt øyet kan se. Grasland uten et eneste flatt strekke.
Så fort en setter seg i en bil og begynner å kjøre over færøyske fjell eller langs de bratte fjellsidene, innser en at dette er et landskap som skapt for, og pleid av sau. Absolutt alt er grønnfarget av gras. Absolutt alt er bakker. Og det er sau over alt. Den gammelnorske spælsauen dominerer og er – etter hva vi fikk vite – nesten enerådende.
LUNEFULLE ELEMENTER
Det tok ikke mange dager, eller klikk på yr, for å innse at vi kom til å ha utfordrende vær under oppholdet. Det nakne landskapet med de mange øyene er perfekt for sterke havvinder som kan skyte fart mellom øyene og over steile topper og skar. Jeg har alltid tenkt at det blåser mye på Utstein, men dagene på Færøyene gjorde meg takknemlig for det lille av vind vi har sammenlignet med øyriket. Voldsomt med vind og skodde, faktisk, bare spør de utenlandske teltturistene som sprang etter teltet sitt da vindkastene bikket 40 m/s den ene dagen! På grunn av vindene kommer skodden helt plutselig. Og den kan bli værende. I dagevis. Den legger seg som et seigt slør over øyene og gjør sikten svært begrenset. Den gjorde at åtte av de 12 dagene våre bestod av grå sikt og utsetting i flere dager av en bebudet sauesanking.
Naturen, naturkreftene og klima gjør at en fort innser at menneskene som lever på disse øyene, nesten gjør det på tross av, ikke på grunn av naturen. Og at det må være et seigt og sta folkeslag som bor her. For en skal virkelig tåle naturkreftene og en lite gavmild jord for å overleve her. Samtidig får en forståelse for at bøndene her lever litt etter innstillingen «ting skjer når de kan skje». Naturkreftene er så voldsomme at sauesanking og slåtter skjer når naturen tillater det. Ingen grunn til å stresse.
PRISER EGEN MELK…
Det bor ca. 70 000 mennesker på Færøyene. Omtrent en tredel av disse bor i hovedstaden, Thorshavn. Resten er fordelt rundt på de forskjellige øyene. I dag er fiskerinæringen den store motoren i næringslivet, mens landbruket er på tilbaketog, i hvert fall om en måler i antall aktive bønder. Det dyrkes knapt grønnsaker på Færøyene og det er ingen produksjon av hverken gris eller kylling nå. Det er også knapt noen kjøttfe der.
Bøndene driver med melk og sau. Antallet melkebønder er sterkt redusert siste årene. Halvparten av dem som er igjen har, som i Norge, satset på melkerobot. Prisen på melka er også god; ca. 9-9,5 kr pr liter. Nesten all melk går til konsum, med unntak av litt yoghurt. Melkeprisen ligger en god del over prisen for dansk melk, men færingers ønske om å bruke lokal melk ga meieriet mulighet til å sette prisen høyere. Dette gjør at investeringsviljen til gjenværende bønder er stor. Den ene melkebonden vi besøkte investerer i disse dager 15 millioner danske kroner i nytt løsdriftsfjøs og melkerobot. Utfordringen hans var å finne måter å forankre fjøset godt nok i bakken, ettersom han opplevde vinterstormer på 82 m/s!
…OG NYTER EGET LAM
Tidligere hadde alle færinger noen sauer for eget konsum. Etter hvert som tilflyttingen til Thorshavn og andre tettsteder har økt, er dette en trend på tilbakegang. Men å spise saue- og lammekjøtt er en sterkt forankret tradisjon på Færøyene – enten som tørket skjerpekjøtt (likt fenalår, men uten salting), eller kokt eller stekt. Den sterke tradisjonen for å spise eget lammekjøtt har gjort at gjenværende saueprodusenter lever godt av etterspørselen. Det finnes i dag ikke slakteri her, så alle som ønsker kjøtt, bestiller av bonden som så slakter dyrene hjemme. Sauebonden vi besøkte solgte rundt 300 lam slik hvert år til en pris av 110,- kr kg. Dette er nesten dobbel pris av norsk lammekjøtt, men det finnes knapt tilskudd på sau her. Ei heller for storfe.
BEST I VEST
Færinger vi snakket med er svært stolte av produktene som produseres på øygruppen og av egne mattradisjoner. De spiser og drikker så mye som mulig av lokalprodusert mat i sesong. I erkjennelsen av at sau og hval kan bli litt ensformig gjennom et helt år, har en selvsagt import av alle andre varer. Det lå til og med storfe- og lammekjøtt fra New Zealand i frysedisken – noe som ellers ble forklart med at det var for lite lokal vare og mangel på slakteindustri.
Vel hjemme og med årets avling i hus slo det meg at denne bevisstheten i hele samfunnet om å først konsumere mest mulig av nasjonale råvarer, er noe jeg har svært vanskelig for å se her i Norge. La oss håpe at to år med Corona, og nå internasjonal matvarekrise, kan være med å påvirke folks holdning. USAs president Franklin D. Roosevelt sa i sin tid «Look to Norway». Jeg sier: «Look to the West».
Anders
Foto: Vindu for sauesanking: Naturkreftene på Færøyene er så voldsomme at sauesanking og slått skjer når elementene tillater det – en lunefull rytme som bøndene har lært å innordne seg. Og alt - absolutt alt er grønnfarget av gras. Absolutt alt er bakker.