Å bare henge seg opp i klimagassutslippene fra en råvare, kan gi konsekvenser som svekker evnen vår til å produsere mat og å utnytte ressursgrunnlaget vårt.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 51/2021.

Debatten om maten vi spiser og dens klimagassutslipp har pågått over ganske lang tid. I mange sammenhenger er rødt kjøtt trukket frem som den store synderen, og avkall på det røde smakelige kjøttet er den saliggjørende kuren som redder miljøet. Vi er blitt vist utallige eksempler på at hvis vi kutter ett kg rødt kjøtt og erstatter det med for eksempel ett kg grønnsaker, så sparer vi miljøet for store utslipp. Men er det så enkelt? I diskusjonen om klimagassutslipp fra enkelte matvarer, mister vi ikke da en del perspektiver på det å dyrke sin egen mat, og perspektiver på hvordan en region eller land skal klare å brødfø sin egen befolkning? For når alt kommer til alt – dreier ikke mat og matproduksjonssystemer seg om hvordan en skal kunne overleve på og med de ressursene en besitter? Klimadebatten har til nå utelukkende dreid seg om klimavennlig matproduksjon. Ikke om bærekraftig matproduksjon.

LYTT TIL FORSKERNE

Gunhild Stordalen laget i 2018 store overskrifter da hennes organisasjon, EAT-Lancet, lanserte sin rapport om mat, helse og klimagassutslipp, med tilhørende anbefalinger og et klimasmart kosthold. I debatten som fulgte viste det seg ganske snart at løsningen lansert i rapporten ble for generell og tok lite hensyn til det enkelte lands forutsetninger og ressursgrunnlag for å produsere mat til egen befolkning. NIBIOs gjennomgang av rapporten, benyttet på norske forhold, viste dramatiske endringer for norsk landbruk og norsk selvforsyning. Dette er et godt eksempel på hva som mangler i debatten om klima og våre matproduserende systemer – bærekraft, selvforsyning og en helhetlig tilnærming til det respektive land sitt matproduserende system. Dette kommer også tydelig til syne i EAT-Lancet sitt vitenskapelige panel. Der er det masse kompetanse på klima og helse, men én vitenskapsgruppe glimrer med sitt fravær, paradoksalt nok i en rapport om mat – nemlig agronomvitenskapen. Så mye for ”listen to the scientists”.

Hun slår beina under sin sak for større produksjon av planteprodukter.

STORDALEN 2.0

I november kom Stordalen med nye utspill om matproduksjon og dyrehold. Hun mente vi bør avskaffe alt industrielt dyrehold og kun produsere kjøtt av beitende dyr som ikke spiser soya. Dette er oppsiktsvekkende av to grunner;

Den første grunnen er at Stordalen har moderert sitt syn på beitedyr og drøvtyggere. I 2018 trakk hun frem storfe som en av de store miljøsynderne og et kjøttslag vi burde redusere inntaket av drastisk. At hun nå mener vi bør spise kjøtt av beitende dyr, må bety at hun har begynt å innse at både storfe og sau spiller en viktig rolle i mange lands matsystem, og at det er viktige dyreslag både med tanke på bærekraft, selvforsyning og et balansert kosthold.

Den andre grunnen som gjør dette utsagnet oppsiktsvekkende, er at Stordalen med utsagnet viser at hun ikke skjønner viktige sammenhenger i norsk matproduksjon. Hold av svin og kylling, og gode måter å ha disse husdyrene på, kan alltids diskuteres og utvikles ytterligere.

Men Stordalen forstår åpenbart ikke fullt ut hvilken rolle disse husdyrene spiller i matproduksjonen. Disse dyrene er nemlig storforbrukere av korn, for vår del, norsk korn. I dag er det ingen som produserer korn for bruk til husdyr, men norsk klima kan i enkelte år gjøre kornproduksjon til en utfordrende øvelse. Hvis kornet ikke innehar de korrekte egenskapene for god bakekvalitet, ønsker ikke det norske markedet å benytte dette til menneskemat. Dermed blir kornet omklassifisert til bruk i dyremat og kan heller benyttes som innsatsfaktorer i kraftfôr og dermed menneskemat gjennom utnyttelse av gris og kylling. Disse husdyrene fungerer nemlig som en sikkerhetsventil for norske kornbønder. For å kunne ha en levedyktig kornproduksjon og dermed norsk råvare, må en med dagens forbruksmønster altså ha dyreslag som kan nyttiggjøre kornet effektivt dersom kvaliteten ikke kan benyttes i menneske mat. Dette ser det ut til at Stordalen ikke har forstått, eller elegant unngår å nevne i sine utspill. Men med det slår hun også beina under sin sak for større produksjon av planteprodukter.

Det er på tide at vi bønder etablerer en ny giv i klimadebatten.

SV FØLGER OPP

Stordalen er ikke alene om å sette seg miljø- og helsemessige mål uten å tenke på helheten i et matproduserende system, og ikke minst selvforsyning. I høst kunne vi alle se at SV i sitt forslag til statsbudsjett kom med forslag på klimakutt som vil gi ekstremt negative utslag for norsk saue- og storfeproduksjon. SV hadde i sitt forslag laget et klimabudsjett som viste hvordan Norge kunne kutte sine utslipp. Det de hadde glemt i denne kutt-listen, var å se på hvilke praktiske utslag dette ville gi for norsk landbruk. Konklusjonen etter Nationens gjennomgang var at Norge må kutte 64 prosent av alle sau og ammekyr innen 2030 for å nå SV sine mål. Nå har SV i ettertid påpekt at dette bare var et forslag og en illustrasjon på hvordan kuttene kan gjøres.

BØNDENE PÅ BANEN

Men det illustrerer likevel samme poeng som med Stordalen; å se utelukkende på klimagassutslipp fra en råvare, kan gi konsekvenser som alvorlig svekker et lands evne til å produsere mat til egen befolkning og utnyttelse av eget ressursgrunnlag. Det er derfor på tide at vi bønder etablerer en ny giv i klimadebatten og får den til å handle om bærekraftig matproduksjon. Hvis ikke kan vi fort ende i en situasjon der den norske befolkning må spise betydelige mengder av graut og velling.

Anders