Så var det vår tur å merke industrirasjonalisering på kroppen.
Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 42/2021.
Etter nokså stor taushet, og stilltiende og tilsynelatende enighet om nedleggelse av anlegget på Otta fra vår del av landet, ser den nylig foreslåtte nedleggingen av skjærelinjen til Nortura på Forus og Steinkjer til å engasjere mer her lokalt. Selvsagt.
Saken på Otta og den foreslåtte nedleggingen av skjæring på Forus/Steinkjer, er begge deler av Nortura sin langsiktige industriplan. Men de har nokså dramatisk forskjellig konsekvens for lokalmiljøet. Misforstå meg rett – det er dypt beklagelig at begge endringene kan føre til overflødige ansatte, og i verste fall oppsigelser. Men hvor Otta-anlegget var en hjørnesteinsbedrift i et lite distriktssamfunn, er ansatte ved Nortura Forus del av et regionalt nærings- og arbeidsmarked, som over lang tid har hatt rekordhøy sysselsetting og meget lav arbeidsledighet. Og med svært høy oljepris og potensielt høy aktivitet i oljesektoren, vil nok regionen ha et bra arbeidsmarked fremover. Vissheten om dette gjør nok Forusendringen litt lettere å godta, enn Otta-, og muligens Steinkjer-beslutningen.
EVIG PRESS
Drivkraften bak Nortura sin industriplan er, som ellers også for primærnæringen, det vedvarende marginpresset norsk landbruk har opplevd de siste 30-40 år; Produsér mer varer for samme, eller lavere kostnader for å overleve. Effektivitetsveksten- og -jaget har ikke bare ført til sviktende inntjening hos norske bønder, men også slakterinæringa. Dette, sett i sammen med en historisk bred geografisk tilstedeværelse og spredt industristruktur i det ganske land, har gjort at Nortura har opplevd sviktende inntjening og marginer over flere år. Det er heller ikke blitt bedre av at matvarekjedenes konkurranse mot leverandørenes merkevarer har tatt seg opp gjennom EMV.
DET EGENTLIGE MÅLET
Med dette bakteppet ble etter hvert marsjordren fra Norturas årsmøte å «snu hver stein» for å få økonomien på fote igjen. Og det er kanskje dette som er det springende punktet for diskusjonene som har oppstått i kjølvannet av forslag og vedtak fra industriplanen. Årsmøtet har tilsynelatende utelukkende sett på Nortura sin formålsparagraf, som sier at selskapets jobb nr. 1 er at; «foretaket skal ved sin virksomhet bidra til at medlemmene får best mulig økonomiske resultat av sin husdyrproduksjon både på kort og lang sikt». Det er altså økonomien og evnen til å levere gode økonomiske resultat for bonden som er formålet med virksomheten.
På den andre siden av diskusjonen ser vi flere som hevder Nortura nå, nok en gang, svikter sitt implisitte politiske mandat om å opprettholde landbruk og næringsliv i distriktene. Gjennom fremveksten av slakterisamvirket, som kulminerte i dannelsen av Nortura, hevder de at selskapet nærmest har et nedarvet ansvar for å bidra til lokalsamfunnene de opererer i. Landbruk er næring som i stor grad foregår i distriktene, og bøndenes eget slakteri bør også bidra til opprettholdelse av levelige bygder og tettsteder, sies det.
Utfordringen til Nortura er at de ikke har et «eiermessig» eller politisk mandat til å drive distrikts – eller sysselsettingspolitikk. Dette er ofte tiltak som går på bekostning av bedriftsøkonomiske anbefalinger og som koster selskapet mer enn «inntjeningen» kan rettferdiggjøre. Og, er ikke distrikts- og sysselsettingspolitikk et politisk ansvar?
Formålet til Nortura sier ingenting om slike hensyn, til tross for nevnte forventning til dette i (deler av) landbruket og muligens også fra politisk hold.
VERDIAVKLARING
Etter mitt skjønn er det økonomisk risikosport å begynne å ta slike hensyn, når økonomiske betraktninger sier det motsatte - og uten at det følger økonomiske overføringer fra politisk hold til eventuelle distriktspolitiske vedtak. Skal Nortura bidra til bedring i fremtidige husdyrbønders økonomi, må fokuset alltid ligge på mest mulig rasjonell drift innenfor de rammevilkårene som er gitt. Flyttingen av skjæring fra Forus og Steinkjer er etter Norturas beregninger sagt til å gi årlige besparelser på 126 millioner, som tilsvarer 1,50 kr per kg gris som slaktes i Nortura. Det fjerner også 660 000 lastebilkilometer fra norske veier. Det er med andre ord tiltak som både gir bedre økonomi og miljøgevinst. Samtidig blir det ofte ved slike beslutninger, trukket frem at de avdelingene som rammes av en rasjonalisering, går godt og tjener penger i dag. Dette er isolert sett et godt poeng for videre drift.
Men et konsern med flere sammenfallende virksomheter og lokasjoner må alltid fokusere på den totale endringen i økonomien for hele konsernet. Er denne positiv, så bør prosjektet gjennomføres. Den samlokaliserte skjæringen skal inn i moderne anlegg i Tønsberg. Skal industriplanen og målet med denne ha tillit blant Norturas eiere, må selskapet ha stålkontroll på budsjett og prosjektledelse ved utbyggingen i Tønsberg, og unngå kostnadssprekker og forsinkelser som vi så for eksempel på Hærland.
Vel så avgjørende for tilliten til selskapet er at ledelsen klarer å kanalisere størst mulig grad av den årlige besparelsen tilbake til eierne/leverandører, og ikke lar seg true inn i en skvis der dette utelukkende går til prisreduksjon av varer inn til matvarekjedene. Det er viktig å vise at denne industriplanen gir effekt på bøndenes økonomi – ikke kjedenes.
POSITIV UTVIKLING
Debattene som har oppstått i kjølvannet av tiltak i industriplanen er i mine øyne positivt. Det viser at Nortura fortsatt spiller en viktig rolle i norsk landbruk, og at selskapet engasjerer. Slakterinæringen er krevende og til tider vanskelig å få oversikt - og forståelse for dynamikken i. For oss vanlige bønder blir det i mange saker vanskelig å vurdere en beslutning ut fra annet enn den informasjonen som fremkommer i media. Til syvende og sist står vi egentlig mellom to valg; enten har vi tillit til ledelsen i selskapet og de valgene de gjør, eller så har vi det ikke. For meg ser det ut til at Nortura begynner å levere på de lovnadene de tidligere har hatt, og det har unektelig vært fremgang i økonomien de siste årene. Jeg håper dette fortsetter.
Anders
Foto: Nortura