Krafttak for matklyngen

Jone Wiig ble tildelt Bedriftsutviklingsprisen i landbruket for 2017.

Jeg ble høsten 2017 utfordret av Greater Stavanger om å gi noen refleksjoner rundt forutsetninger for å lykkes for matklyngen i Rogaland fremover og de krafttak vi bør sette inn for å få dette til. De ba meg adressere dette på årskonferansen til Greater Stavanger den høsten.

Først så har jeg lyst til å sette matklyngen i Rogaland inn i ett litt større perspektiv med å se på matproduksjon totalt sett i Norge. Vi vet jo at kun 2-3 % av den globale matproduksjonen kommer fra havet, Norge har en sterk posisjon som sjømatnasjon og sterke miljøer som jobber for å lykkes.

Men litt nærmere om landbruket – vi har et landbruk i dette landet som i dag omsetter for vel 230 milliarder norske kroner og sysselsetter 110000 personer. Den grønne næringa består av mer enn dette, innen bioøkonomi er det i tillegg 30000 personer som jobber og ytterligere 70 milliarder i omsetning. Matindustrien er Norges største fastlandsindustri og representerer faktisk 20 % av industriens samlede produksjonsverdi, sysselsetting og verdiskaping. Utenom dette har vi også de rundt regnet 80000 som jobber i dagligvarehandelen og de 185 milliardene de står for. Dette er store tall.

Men det er en næring under press. Vi har en usedvanlig sterk konsentrasjon innen dagligvarehandel i Norge med tre aktører som i stor grad setter premissene hvor maten vi får på bordet. De satser knallsterkt på egne merkevarer der ekte merkevarer en gang var akkorden. Og det kommer bare til å øke. Vi har svingninger i produksjoner, med fall og økninger i etterspørsel, og samtidig jobber vi med biologisk materiale som har lang ledetid for å bruke et begrep jeg er vant med fra min fortid i oljebransjen. Vi ser jo dette i disse dager med en større produksjon av lam og gris enn innenlandsmarkedet greier å konsumere, mens vi har en underdekning på rundt 20 % av storfe, og det i et land som burde ha alle forutsetninger for å produsere vårt eget kjøtt. Matsikkerhet og det å være selvforsynt på mat blir viktigere, og vi skal være takknemmelige for at vi i dette landet produserer trygg og ren mat, bruker minst antibiotika i husdyrproduksjon i Europa og har god dyrehelse og dyrevelferd.

Hvor står så Rogaland opp i dette? Vi har rundt 17000 personer som jobber med mat og drikke bare i dette fylket, her finnes 20 til 30 prosent av råvareoppstrømmen i dette landet. Vi er fremst på sau, storfe, verpehøns, slaktegris og tomater. Det nye Stavanger blir vel noe slikt som en av verdens største byer på tomatproduksjon? Vi har en sterk næringsmiddelindustri, store produksjonsbedrifter, solide produsenter, oster som kan konkurrere med de beste i verden og gulerøtter fra den beste landbruksjorda i landet.

At Rogaland er sterke på matproduksjon tror jeg står fjellstøtt – også på andre siden av fjellene. I tillegg har vi noen av verdens beste kokker, vi har to Michelinstjerne-restauranter, årets kokk, årets unge bonde, vi har Norges største matfestival, lokalmatens Oscar i Det norske Måltid og regjeringens måltidsgledekonferanse. I dette fylket har vi hele verdikjeden av matindustrien fra bonden, til slakteren, grossisten, restauranter, matfestivaler og forskere. Vi har mange enere i sitt fag, og vi lykkes mye individuelt. Men får vi til å samhandle på tvers – får vi til felles løft, slik andre regioner gjør? Røros har lykkes å samle mange kommuner inn under ett merke og én tanke, om å markedsføre sted, mat, natur under ett. Nord-Norge lykkes med mye av det samme.

I januar var jeg med i landbruksministerens næringslivsdelegasjon i Berlin for å diskutere lokalmatsatsingen i Norge og hvordan vi bedre kan kombinere reiseliv og landbruk. Sett i forhold til betydningen Rogaland har innen matproduksjon og som den matdestinasjonen vi er, viste Rogaland forsvinnende lite igjen i 30-års markeringen av Norges tilstedeværelse på Grüne Woche og i den reiselivsstrategien regjeringen lanserte da vi var der nede.

Og det er interessant – opplevelsesbasert økonomi er en næring i vekst, her er det et stort potensiale i regionen og nasjonalt som kan styrke økonomien og skape nye arbeidsplasser. En ting som har slått meg når jeg har tenkt på kombinasjonen reiseliv og landbruk er at matnæringa og reiselivsnæringa har snakket mye om det samme, men kanskje ikke så mye sammen? Reiselivsnæringa snakker om konsepter og naturbaserte opplevelser med mat og natur – uten nødvendigvis å snakke med bonden og grunneigeren. Og matnæringa snakker om norske råvarer og det kanskje uten å snakke med reiselivet som lever av å selge et kulturlandskap. Det gjør meg nysgjerrig på hva vi faktisk kan skape sammen om vi samhandler mer mellom ulike bransjer.

Det var og en av grunnene til at jeg samlet et knippe drivende bra folk til å sette i gang flere prosjekter for å styrke opplevelsen av matfylket Rogaland.

Sammen med mange av aktørene på årskonferansen og flere til, jobbet vi frem det som under Gladmat ble lansert som regionalt matmanifest for Rogaland. Matmanifestet skal sørge for at vi synliggjør vår mat, natur og kultur og bevisstgjøre oss i forhold til de valg vi tar hver dag. Matmanifestet skal skape stolthet og satsinger på tvers, inspirere til næringsutvikling, innovasjon og bruk av teknologi. Det fremmer norskproduserte råvarer og lokalmat. Det at vi er sterke på volum trenger ikke være hinder for å være god på lokalmat. Tvert i mot, vi har så mange matskatter i dette fylket som vi selv bør bli begeistret av og som vi bør vise frem også nasjonalt. Det kan også gi større næringsgrunnlag, og flere arbeidsplasser. Matmanifestet skal være bevisstgjørende, det kan handle om innkjøpspolicy; at feks et hotell har norskproduserte råvarer i bufeen, at dagligvarebutikken handler tomater fra Finnøy og Jæren fremfor import, at vi blir mer bevisste på hva vi kjøper. Her må jeg få nevne islendingen Sigurdur som driver Spiseriet ved Stavanger Konserthus – han bruker matmanifestet som et rammeverk for sine ansatte, som gjør at de nå har større forståelse for hvordan og hvorfor de kjøper de råvarene de gjør og hvordan de skal formidle det til sine gjester. Per i dag er det rundt 150 virksomheter som har signert og flere står i kø, til sammenligning har trøndersk matmanifest ca 80 - og de har holdt på siden 2011.

Når Norge nå er i gang med å utarbeide sitt nasjonale matmanifest, er de regionale matmanifestene en viktig inspirasjonskilde for dem. Slik blir også vårt matmanifest viktig for å synliggjøre vår matsatsing nasjonalt.

En annen ting vi har sett på er å etablere Bondens Marked i Rogaland. Over hele landet finner vi Bondens Marked, hvor de som handler får snakke og kjøpe varer av bonden direkte – bare ikke i Rogaland. Det er et poeng å snakke det samme språket som resten av landet, bruke de samme begrepene. Derfor kontaktet vi Bondens Marked i Norge og ioktober hadde vi første marked oppe og det kommer forhåpentligvis flere. I tillegg har det begynt å komme flere matspesialiteter fra regionen frem i lyset, slik som Grønvik Gård og Pinnasteik, det er bra.

Det som ikke er fullt så bra er det faktum at Måltidets Hus AS og det nasjonale kompetansesenteret for gastronomi nå er avviklet, og at Gastronomisk Institutt er gått konkurs. Det bekymrer meg litt.

Jeg tror at mye av grunnen til at en har lykkes med så høyt gastronomisk nivå i denne regionen og at vi i sin tid fikk på plass etableringer som Fagforum for mat og drikke, og seinere Gladmat og Måltidets Hus, var samarbeid og viljen til å satse. Det var at privat næringsliv og offentlige instanser løftet i lag. Bonden, fiskeren, handelen, utdanningsmiljøet og industrien gikk sammen for å etablere Rogaland som matfylke med et fagforum som drivkraft. De mente det ville skape nye arbeidsplasser – og det har det gjort, mye av det vi har lyktes med har spunnet ut av nettopp fagforum for mat og drikke. Jeg vil gjerne utfordre de viktige beslutningstakere og samfunnsaktører om å tørre å gjøre det samme på ny. Rogaland trenger et overordnet organ for mat og drikke, – en drivkraft for matsatsingen i denne regionen. Det kan munne ut av eksisterende mat- eller reiselivssatsinger eller det kan etableres som noe helt nytt. Men vi trenger å ha et slikt privat/offentlig samarbeid som kan utgjøre en spydspiss for maten og drikken i Rogaland – og den tiden er moden nå. Det er på tide med et nytt krafttak for matklyngen i Rogaland.

I tillegg må vi sørge for at de eksisterende matsatsinger i regionen – nasjonale arrangement som Gladmat og Det norske måltid – får støtte og kraft til fortsatt utvikling, i den forbindelse må jeg få berømme Stavanger som setter midler bak ord om matsatsing og med det gir et løft for hele regionen.

I strategisk næringsplan setter denne regionen noen felles prioriteringer og felles mål. De identifiseres i samråd med næringslivet. Det gir en mulighet til å sette ressurser inn der det nytter mest. For Rogaland handler det om matproduksjonen og bearbeidingen som skjer her, satsing på teknologi og FoU, bioøkonomi, grønn utdanning og satse på etablerte arenaer innen mat, skape nye ogfå til en bedre kobling mellom matproduksjon og andre sektorer som reiseliv og helse.

Så er det viktig å fremsnakke de som lykkes, for eksempel Jone og Tone LIse Wiig som vant bedriftsutviklingsprisen til Innovasjon Norge i Rogaland for 2017. Fremsnakking har aldri skadet noen, tvert om skaper det positivt oppmerksomhet og kan gi kraft til nye satsinger.

Inger Lise