For mange av oss blir tiden som kommer en utholdenhetsprøve.

Blogginnlegget ble først publisert i Bondevennen, uke 33/2022.

Grytten-utvalget har levert sin utredning. Det blir bråk av slikt, nesten som ventet. Utvalget har gjort en grundig jobb med en rekke analyser og tallserier for å belyse den faktiske inntekten fra jordbruket og for å finne beregningsmetoder for jordbruksinntekten. Så langt alt vel. Men en rekke vurderinger samsvarer ikke med landbrukets og bondeopprørets forventning til hva som skal inngå i beregningen. Da blir det bråk. Faktisk så mye bråk at utvalgsleder Frode Grytten selv nesten hørtes overrasket ut etter fremleggingen.

Brutte forventninger

Det største stridstemaet er om egenkapitalavkastning bør skilles ut fra posten Vederlag til egenkapital og arbeid. Spesielt bondeopprøret har vært svært opptatt av å gi egenkapitalen en avkastning slik at en kan sammenligne vederlag til arbeid med lønnsinntekt. Bondeorganisasjonene forventet at utredningen skulle presentere en metodikk for dette. Grytten mener derimot at det er meningsløst å skille egenkapitalavkastningen fra arbeid, all den tid overskuddet til et foretak benyttes til det eier av foretaket mener det bør benyttes til. Slik er det i næringslivet og slik bør det også være i landbruksforetak, mener han. Grytten følger med dette læreboka i økonomi og gjør det til en politisk diskusjon om det bør være annerledes.

Håpet svinner

Min spådom er at dersom egenkapitalavkastningen skal beregnes annerledes enn i dag - noe jo Grytten ikke ønsker - så vil en fort møte politikere som gjemmer seg bak utredningens konklusjon. For når selve utredningen også viser beregninger som tilsier negativ egenkapitalavkastning i dagens landbruk, er det ikke tvil om at det blir kostbart å løfte jordbruksinntekten nok til både positiv egenkapitalavkastning og vederlag til arbeid på linje med for eksempel industriarbeiderlønn. Selv Senterpartiet vil få problemer med å innfri et løft av slike dimensjoner.

Med forsinket utredning, tre måneders høring og så politisk behandling, ser det også ut til at endra grunnlagsmateriell og beregninger ikke vil kunne benyttes i 2023, uansett. Mange bønder har i lang tid satt sin lit til at utvalget skal støtte beregning om deling av egenkapital og arbeid, og at dette skal gi et sterkt nok faglig begrunna skille, slik at inntektsnivået kan løftes betydelig. Nå svinner dette håpet.

Inflasjon som motargument

Skillet mellom egenkapital og arbeid er en ting. I tillegg tror jeg et annet hinder vil sette en vel så merkbar stopper for den bebudede inntektshevingen for oss bønder. Inflasjonen! I forslaget til årets nasjonalbudsjett er det helt tydelig: Den norske økonomien er glovarm. Ytterligere økning av offentlig pengebruk vil bidra til videre inflasjon og derigjennom enda flere rentehevinger.

Budskapet gjentas til det kjedsommelige av finansbyråkrater og regjering: Vi må ha en kontraktiv [det motsatte av ekspansiv] pengebruk - altså bremse de offentlige utgiftene. Det bidrar til å kjøle ned økonomien og inflasjonen, og gjennom dette dempe sentralbankens iver etter ytterligere rentehevinger.

Denne beskjeden tror jeg også bondeorganisasjonene vil få slått i bordet neste vår. Det er altså tvilsomt om vi får et målepunkt som direkte kan sammenlignes med ordinære lønnsinntekter og dermed gi grunnlag for økt inntekt. I tillegg vil en restriktiv finanspolitikk grunnet historisk høy inflasjon sannsynligvis også bidra til lavere overføringer.

Og det er nå vi må feste setebeltet.

Veksten vekk

Fram til partene vurderer om de skal sette seg ved forhandlingsbordet til neste års jordbruksoppgjør, skal vi bønder gjennom en rekke vanskelige hverdager. Den beregna inntektsveksten fra årets jordbruksavtale er allerede under sterkt press. Fortsatt skyhøye gjødselpriser, sterkt økende kraftforpriser, voldsom økning i dieselpriser og høye energipriser - til tross for strømstøtte - vil sannsynligvis gi langt lavere inntektsvekst enn forutsatt i siste oppgjør. Allerede snakker flere om 50 prosent lavere økning enn forventet for noen produksjoner. Inflasjonen har altså spist opp mye av det en fikk fremforhandlet i vår, samtidig som den samme inflasjonen sannsynligvis vil bli neste års kronargument mot sterk økning i overføringene. Bordet fanger ...

Rødt kjøtt på lager

Og den som hadde håpet at kostnadsøkningen kan vippes direkte videre til forbrukerne, vil bli skuffet. Overbelånte norske husholdninger merker både inflasjon og rentehevinger godt. Og det tror jeg vil endre kjøpemønsteret på kort sikt. Allerede rapporteres det om overraskende stor lageroppbygning av norsk storfekjøtt. Om det skyldes endret forbruk eller økning i avslutning av storfehold kan vi ikke si ennå. Men det kan fort være et første signal om redusert forbruk av rødt kjøtt. Hvordan skal vi klare å ta ut høyere markedspriser dersom forbruket på mange av våre varer samtidig reduseres?

“Inflasjonen har altså spist opp mye av det en fikk fremforhandlet i vår.”

Mager trøst

Når rentebanens himmelferd sannsynligvis fortsetter, gir det seg selv at mange av oss med gjeld vil merke det godt. Spesielt nyetablerte og unge bønder som fulle av samtidstro har satset hardt for å følge drømmen om et moderne og fremtidsrettet gårdsbruk. For mange kan det fort bli en utholdenhetsprøve, der det mest positive kanskje blir økonomene som forteller oss at inflasjon er bra for dem med høy gjeld da den «spiser opp» og minsker den relative gjeldsverdien.

Klar, ferdig ...

Vårt håp får være at dagens globale uroligheter og den tilbakelagte pandemien har vist norske forbrukere og politikere hvor viktig det er å ha en egen, robust matproduksjon. Og at norsk mat har en særdeles viktig beredskapsfunksjon.

Vi får leve i troen, mens vi setter oss godt til rette, spenner setebeltene og gjør oss klar for tiltagende turbulens.

Anders

Foto: Lunefull horisont: Inflasjon, krig, strømkrise og renteøkning - utfordringene står i kø for bøndene. Bondevennen.