Utstein Gard

Klostergarden har sitt utspring i Utstein Gard, nærmeste nabo til Utstein Kloster, Norges eneste bevarte middelalderkloster. Den produksjonen vi har i dag bygger på generasjoner av kunnskap og ektefølt engasjement for jordbruket og dyrehold. I dag drives Utstein Gard av Inger Lise og Anders Schanche Rettedal, som 11. generasjon. Vi har rundt 600 vinterfôra sau, 1600 slaktegris, 15-30 utegående gris, 30 ammekyr og et stort kulturlandskap å holde i hevd. I tillegg har vi nylig etablert et gardsutsalg, like nedenfor klosteret.

Navnet Utstein skriver seg opprinnelig fra et lite skjær vest for Klosterøy, hvor garden og klosteret ligger. Utstein opptrer i historiske kilder som kongsgård alt på 800-tallet. Stedet blir omtalt i Snorres saga om Harald Hårfagre; i Haraldskvadet fortalt av Thorbjørn Hornkløve: “Dei freista den framdjerve, han som flugt deim lærde, herren yvi austmenn, som bur paa Utstein”.

Selve klosteret mener man ble oppført rundt år 1257, men noen kilder kan tilsi at klosterbygningene ble påbegynt så tidlig som 1157. Klosteret er i dag det eneste fullt bevarte middelalderklosteret i Norge. Bygningene og området har opp igjennom tidene blitt brukt allsidig og har vært både høvdingesete, kongsgård, kloster, herregård og slektsgard. Klosteret har i perioder vært et maktsentrum og eide i sin tid store gardparter over hele Rogaland.

Klosteret hadde i 1640 underlagt seg eiendommer fra Sokndal i sør til Skånevik, Sveio og Vikebygd i nord. Det var ellers eiendommer i Hå, Time, Klepp, Sola, Randaberg, Sandnes, Stavanger (Madla), Rennesøy, Finnøy, Forsand, Strand, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Tysvær, Vindafjord, Karmøy og Haugesund.

Utstein Gard har vært en slektsgard siden 1700. Det var Christopher Frimann, sønn til Johan C. Frimann, som fikk hånd om Utstein og et stort tilhørende gods. Etter hans død gikk eiendommene tilbake til hans far, generaltollforvalter Johan Garmann, som giftet seg med Karen Frimann. Fra han døde i 1730 vedlikeholdt hun eiendomsmassen og forvaltet dets interesser frem til deres sønn Christopher Garmann overtok eiendommene fra 1750.

Christopher Garman var meget opptatt av produksjonsforbedringer, og ville reformere saueavlen. Utstein hadde da 120 smaler. Han var kjent med andre sauetyper enn den gamle norske rasen og ble en ivrig talsmann for import og bruk av finullet engelsk sau. Han studerte saueavl og konkluderte med at større satsing på sau ville være gunstig for ham og konen Cecilie Katharina Garmann som gardseiere, for norsk næringsliv og norsk økonomi. Han skrev til og med en egen avhandling med tiltak til saueavlens forbedring. Han så til Sverige og Spania og mente at import av utbredelse av spanske, engelske og eyderstedtske værer i norsk sauehold ville gi grunnlag for økonomisk utvikling. Spesielt godt var potensialet på øyene, fordi det her ikke var rovdyr, kystklimaet begrenser snø og frost, og vegetasjonen egnet for sauefôr. I tillegg mente han at saltinnholdet i tangen var sykdomsforebyggende for sauene. Garman forsynte sauebønder i Stavanger amt og Bergen stift med avlsdyr. Han var trolig den første i Norge som la om til helårsbeitende besetning. Det har opp i gjennom tiden vært utført et omfattende nydyrknings- og kultiveringsarbeid på eiendommene, noe kulturlandskapet av i dag bærer sterkt preg av.

Frem til 1933 var selve klosteret våningshuset på garden. Garden ble fredet som kulturmiljø i 1999, fordi Utstein har særlig nasjonal verdi med de kulturhistoriske, landskaps- og landbruksmessige elemnetene som gir området særpreg.

Det er en rik og sammensatt historie som danner grunnlag for den gardsdriften og det utgangspunkt vi har i dag. En gard eies ikke, den forvaltes, fra en generasjon til den neste. Vår drift er et resultat av det arbeidet som har blitt lagt ned før oss, de valg som har blitt gjort. Og det vi gjør i dag gir et utgangspunkt og muligheter for generasjonene som kommer etter oss. Det er bondens viktigste jobb; å ta utgangspunkt i de ressursene man er gitt, og lage enda bedre forutsetninger for de som kommer etter. For vi er del av noe større. En kulturarv. Det handler om det vi har, og det vi er.